Denne uken startet vi å jobbe på et suppekjøkken i Buenos Aires, det fjerde og siste frivillighetsprosjektet på reisen. Et prosjekt som var spesielt interessant for meg som jobber i matbransjen. Vi jobber for «Civil Voluntario Global», en ikke for profitt organisasjon som hjelper andre organisasjoner som jobber i minst utviklede lokalsamfunn og nabolag i Buenos Aires.
Organisasjonen som driver suppekjøkkenet er en del av et lokalsamfunn som hjelper den minst privilegerte delen av befolkningene fra området. Senteret driver ulike aktiviteter som barnehage for barn mellom 1-6 år samt skolehjelp og støtte for eldre barn. Fellesskapet ble grunnlagt i 1994 og begynte som et suppekjøkken inntil det utvidet seg til en barnehage ved hjelp av mødrene som bor i området. Støtten fra sosiale organisasjoner er fundamental i dette svært fattige nabolaget hvor de fleste bor i dårlige kår uten innlagt vann, drenering og kloakk-system og flere bor på gaten.
Før vi startet hadde vi et møte med en koordinator som fortalte mer om prosjektet vi skulle jobbe på og som fulgte oss dit første dagen. Noe vi var veldig glad for da vi tviler på at vi hadde funnet frem alene. Hun advarte oss om at det ikke var lurt å ha med verdisaker og at vi ikke måtte oppholde oss i området etter det ble mørkt. Det tok rundt en halvtime med buss fra hostelet til Barracas i utkanten av byen hvor suppekjøkkenet holder til. Jo lenger ut av sentrum vi kom jo fattigere ble nabolagene. Fra busstoppet gikk vi i 10 minutter. Vi vandret gjennom et nedslitt industriområdet og kom til utkanten av et fattig nabolag der politiet alltid står bevæpnet på flere vaktposter rundt området. Suppekjøkkenet lå i et fargerikt bygg like i utkantene nabolaget.
Suppekjøkkenet
Før vi startet på dette prosjektet har jeg tenkt mye på hvordan det ville bli. Jeg var redd for at kjøkkenet kanskje var skittent og at kvaliteten på råvarer ikke var den beste. Jeg ble derfor positivt overrasket over å se de flotte råvarer som ble brukt og at det ble servert sunn god mat som er laget fra bunnen av. Kjøkkenet er relativt rent og de som jobber der fast bruker full kokkeuniform. Det eneste som kan kommenteres er hunden «Negro» som trivdes veldig godt i det ene hjørne inne på kjøkkenet, og vennen hans «Bruno» som ofte er inne i matavfallet og forsyner seg med alt fra grønnsaker til kjøttbein. Kjøkkensjefen fortalte oss at de lager mat til 150 barnehagebarn i tillegg til rundt 400 mennesker som bor i området. Senteret får midler til råvarer fra regjeringen samt lønn til to kokker og et par sosialarbeidere. Bortsett fra det jobber de andre på senteret som frivillige mot at det får mat til seg selv og familiene sine. På kjøkkenet er 6 stykker som jobbet med matlaging og 2 som har ansvar for å sette på plass varer og hjelpe til. Alle er veldig trivelige men ingen snakker engelsk, så spansken vi har lært kommer veldig godt med.
De første uken på kjøkkenet har for vår del stort sett gått med til forberedelse til måltid for neste dag. Fra morgenen hjelper vi til med skrelling og kutting av grønnsaker og klargjøring av kjøtt. Når klokken blir 11 serverer vi de 150 barnehagebarna et 3-retters måltid. (Ja det stemmer, hver dag får de 3 retter!) Somregel en kjøttrett, en suppe og oppskåret frukt eller en liten søtsak til dessert. Dette høres kanskje luksus ut for barn mellom 1-6år, men med tanke på at det for mange nok er det eneste ordentlige måltidet de får til dagen er det veldig bra at de får servert rikelig med mat. Mens vi tar hånd om barnehagebarna har to andre fra kjøkkenet ansvaret for å gi mat til de som bor i området. Flere tar med seg maten hjem mens andre setter seg ned i spisesalen som er like utenfor kjøkkenet. Det er trist å se den lange køen av mennesker som kommer med skitne bokser og tomme brusflasker for å skaffe et måltid til familiene sin. Samtidig ser vi tydelig hvor viktig suppekjøkkenet er for nabolaget. Det var i hovedsak jeg som ønsket mest å jobbe på dette prosjektet. Jeg tenkte det kunne være spennende å se hvordan et storkjøkken var i en helt annen del av verden i tillegg til at det ville være fint å bidra på et slikt prosjekt, spesielt for meg som jobber i bransjen. Berit har spekulert i om jeg hadde en baktanke om å prøve å få henne mer interessert i matlaging. Jeg hadde ikke klaget hvis det ble utfallet, men jeg tror ikke masseproduksjon av mat hvor en må skrelle poteter, rense gulrot, panerte kjøtt i flere timer i strekk er rette veien å gå. Jeg tror heller den første uken har skremt henne lenger bort fra kjøkkenet. Til tross for dette synes vi begge at det har vært en fin uke på prosjektet og er glad for at vi får med oss denne erfaringen på reisen.
