Vi husker det godt enda. Dagen for 3 år siden da vi fikk brevet fra Plan i posten. " Vi har fått barn" ropte jeg begeistret til Eivind da jeg så konvoluttene. Et par dager før hadde vi endelig bestemt oss for å bli fadder. Vi åpnet spent konvoluttene, og på første siden av heftet så vi bilde av en skjønn smilende liten 4 åring fra Kenya, Beja. Vi hadde brukt tid på å undersøke hvilken organisasjon vi skulle støtte og var enige om at Plan International var det beste alternativet. Hovedgrunnen for beslutningen var måten Plan jobber på, at de er kåret til en av de mest effektive pengeinnsamlerne i Norge, at bidrag fra faddere kommer hele lokalsamfunnet til gode og den gode tilretteleggingen de har for kontakt og oppfølging med fadderbarnet.
I hefte stod det mer om Beja og familien hans. De stod at Beja hadde to søsken og at familiene levde av jordbruk. Vi kunne lese at Beja hadde fått alle vaksinene han trengte og at han gikk i barnehage. Det stod også god informasjon om hvordan Plan jobbet i området der Beja bor og hvordan vår støtte ville bidra. I løpet av de neste årene har vi hatt jevnlig kontakt med Beja og familien hans. Vi sender brev og bilder på nett også ordner Plan at det blir levert til familien i Kenya. I retur har vi fått mange brev med beskrivelse av hvordan det går med familien og flere tegninger som Beja har laget. Hvert år får vi også en oppdatering om familien og arbeidet Plan jobber med i området. I den siste oppdateringen vi fikk stod det at Beja nå går på førskole og at han er glad i både matte, lesing og skriving. Da vi begynte å planlegge reisen vår var Kenya og besøk til Beja øverst på listen av hva vi ville få med oss. Det var noe vi hadde snakket om siden vi ble faddere i 2014 og derfor gledet oss ekstra mye til. Fra Kilimanjaroekspedisjonen dro vi noe utslitt videre til Kenya og selv om formen enda ikke var helt på topp da dagen for besøket kom, var vi så spente at vi fort glemte å tenke på det. I Kenya bodde vi på et fint hotell på øya Mombasa. Her ble vi som avtalt hentet på morgenen av Maurice, den hyggelige Plan representanten vi har hatt kontakt med. Det tok litt over 3 timer å kjøre fra Mombasa til området hvor Beja og familien hans bor. På veien fikk vi stoppe innom det lokale kontoret til Plan. Her fikk vi hilse på flere ansatte som fortalte oss mer om hvordan Plan jobber i område. Videre gikk turen innom et lokalt matutsalg hvor vi kjøpte inn forsyninger til Beja og familien. Vi hadde lest mye om den forferdelig sult katastrofen i Afrika som også rammer Kenya, og synes det var veldig fint å kunne bidra med mat i tillegg til de andre gavene vi hadde med. Det ble mer øde for hver kilometer vi kjørte. Vi startet i tettbebyggelse og trafikk i Mombasa, og kjørte lenger og lenger ut på landsbygda. Den siste timen kjørte vi på en grusvei som lå parallelt med en nasjonalpark. Maurice sa at det var sjanse for å møte på elefanter, men det mest eksotiske vi fikk sett var hvitstripete-apekatter. Like før vi var fremme ved skolen til Beja stoppet vi ved det som kunne se ut som et lite samfunnshus. Her møtte vi landsbyrepresentantene som jobber for Plan. De bor selv i området og har som oppgave å gi informasjon tilbake til kontoret om arbeidet som blir gjort og hvor det er størst behov. De fortalte oss at de fortiden satset sterkt på utdanning, med støtte til skolepenger, skolebygg og utstyr til klasserom som pulter og skolebøker. De jobbet også mye med vann og mat forsyninger i tillegg til prosjekter for å skape trygghet, rettigheter og beskyttelse for barn. De fortalte at det var glade for at vi kom på besøk og at de satt stor pris på de viktige bidragene de får fra faddere. Så var det endelig tid for å møte Beja. Vi ble tatt med til skolen og klasserommet hans hvor vi ble møtt av 54 smilende skolebarn. Vi fikk hilse på lærerinnen før vi fikk i oppgave å finne Beja. Eivind og jeg kikket på de 54 barna som satt tett rundt pultene sine, også nervøst på hverandre. Vi hadde sett flere bilder av Beja de siste årene, men var redde for at vi ikke skulle klare å kjenne ham igjen blant barna som så veldig like ut i skoleuniformene. Da de sa at vi kunne gå litt rundt i klasserommet tok det heldigvis ikke lang tid før Eivind fikk øye på Beja. Vi kjente igjen de nysgjerrige øynene og det uskyldige smilet, selv om han naturligvis så litt sjenert ut. Vi gikk smilende bort og ga ham en "high five". Vi hadde egentlig lyst å gi han en god klem, men var redde for at det ville skremme ham. Maurice kom også bort og gav Beja godteriet vi hadde med slik at han fikk dele ut til de andre barna i klassen. Barna ble veldig begeistret og sang flotte sanger for oss før vi dro videre.
Da vi dro vider fikk Beja og en av søstrene hans sitte på med oss i Plan bilen. Det var bare et par minutter til huset deres og det var tydelig at Beja syntes det var stor stas å få sitte på i en flott bil. Da vi kom frem ble vi møtt av familie og naboer som hadde møtt opp for å få med seg utenlandsbesøket. Vi ble tatt med til et bord som var satt opp i skyggen av noen trær, og fikk hilse på hele familien til Beja. Etter hilserunden satt vi oss ned og fikk ved hjelp av Maurice som oversatte, fortalt litt om oss og Norge og hørte mer om livet til Beja og familien i landsbyen. Da vi spurte fortalte Beja at han likte seg godt på skolen og at engelsk var favoritt faget hans nå. Vi viste fem mappen vår med bildene og brevene vi hadde fått fra dem, og Beja lo da vi viste ham det første bildet fra da han var 4 år. Vi delte også ut noen gaver til Beja og søstrene hans. Vi hadde kjøpt inn klær, sandaler, bøker, skoleutstyr og leker. Beja var fortsatt litt sjenert, men så ut til å bli veldig glad for gavene. Spesielt for den lille fotballen vi hadde med, og da Eivind spurte om de skulle spille litt var han ikke vanskelig å be. Etter hvert som vi satt og snakket med familien startet litt av en servering. Det begynte med hver vår kokosnøtt, og fortsatte med forskjellige retter som både kylling, spinat, ugali, frukt og te. Maten smakte veldig godt men vi ble nesten litt pinlig berørt over alt de hadde stelt i stand for at vi kom på besøk. Om ikke maten var mer enn nok hadde de også laget gaver til oss. De hadde fått informasjon om besøket et par måneder før og fortalte at de satt så stor pris på at vi var faddere for Beja og at vi kom på besøket så de ville gi oss gaver. Eivind fikk en flott hatt og en stokk som faren til Beja hadde spikket. Jeg fikk sjal, og noen kurver og fat som damene i familien hadde flettet. Vi ble overveldet av alle gavene vi fikk, og det var godt å se at familien til Beja også satt pris på matforsyningen og det vi hadde med til dem.
Vi hadde også med godteri og ballonger som vi delte ut til de andre barna som var til stede. Dette ble stor stas og vi fikk tid til litt lek og moro før vi måtte starte på hjemreisen. Damene i forsamlingen synes det var veldig morsomt da jeg måtte avsløre at det var Eivind som oftest stod for matlagingen i vår familie. Jeg prøvde å unnskylde med at han var kokk, men da lo de bare enda mer. De tok på seg ansvaret og lærte meg å bruke et redskap de hadde for å få ut innmaten av kokosnøtter, og dro meg med i en sang og dans som ble fremførte før vi måtte dra. Det var utrolig hyggelig å tilbringe tid med Beja og familien hans, og vi synes tiden hadde gått alt for fort da vi måtte ta farvel. Vi takket så mye for oss og den fantastiske gjestfriheten de hadde vist oss. Vi sa at vi ville fortsette å skrive brev og at vi håpet å se dem igjen en gang. Familien takket oss igjen for besøket og for at vi er faddere for Beja. Vi fikk klemmer fra både moren, tanten og bestemoren til Beja, og jeg fikk sneket til meg en liten klem fra Beja også. Han hadde varmet opp i løpet av besøket og stod smilende og vinket til oss sammen med resten av familien da vi kjørte. Det etterlengtede besøket ble en fantastisk og uforglemmelig opplevelse, og det var litt trist å dra fra familien igjen allerede.
På vei tilbake til Mombasa snakket vi sammen om besøket og alle inntrykkene vi hadde fått. Som ved tidligere Plan besøk og prosjekter vi har fått se i Nepal og Malawi var vi også veldig stolte og imponerte over alt det viktige arbeidet Plan gjør i Kenya. Det er ingen tvil om at arbeidet Plan gjør og bidragene som kommer inn fra faddere og andre utgjør en stor forskjell for barna og lokalsamfunnene deres.
Det som vi ikke har opplevd før og som var utrolig vondt å se, var hvor hardt den forferdelig sult katastrofen rammer landet. Vi kjørte milevis langs avlinger som var inntørket og ødelagt. Hvor familiers tilgang til mat forsvant rett foran øynene på dem. Vi var og vitne til bønder som flyttet dyrene sine i desperat jakt etter mat og vann. Det var fælt å se de tynne og svake dyrene som gikk langs veien, og vite at flere av dem ikke ville overleve. Maurice fortalte at katastrofen ikke var livstruende for mennesker i landsbygden til Beja enda, men at de dessverre allerede hadde hatt tilfeller hvor barn døde av sult i områder i nærheten. Noe som er helt forferdelig og uvirkelig å tenke på. Uskyldige barn og mennesker som dør fordi de ikke får mat, samtidig som hver nordmann i gjennomsnitt kaster rundt 46 kg mat i året som kunne, eller burde vært spist?
Maurice fortalte at Plan driver livreddende innsats i Kenya og de andre landene som er rammet. I området vi besøkte er Plan nå i gang med å få til en skolematordning hvor barna får servert frokost og lunsj på skolen. På grunn av underernæring har de sett at barna ikke klare å holde seg våkne i skoletimen og at flere ikke en gang orker å komme på skolen. Ved å gi måltider til barna håper Plan å opprettholde skolegangen deres samtidig som de bidrar til at de får i seg næring. Maurice fortalte at de også hadde fokus på opplæring i lokalsamfunnene som er avhengige av jordbruk for at de skal kunne sikre annen form for inntekt i tørketider. Arbeid som dette viser at bidraget vi og andre gir til Plan ikke bare er med på å gjøre en forskjell for å gi barn en bedre fremtid. I kriser og katastrofer gjør det en livsviktig forskjell for at barn og familiene deres skal overleve.
Les mer om innsamlingen vår til sult katastrofen i neste innlegg og gi bidra her.
