Siste uken i Ecuador

Da vi reiste fra Quito på fredag var det med tungt hjerte. Vi har trivdes veldig godt hos familien vi har bodd hos og på prosjektet vi har jobbet på. Selv om vi ikke har blitt veldig sterkt knyttet til barna på sykehuset har vi måtte ta innover oss den forferdelige realiteten om at barn kan blir syke, alvorlig syke. Dette er naturligvis noe vi har vært klar over at skjer i alle land, men som vi ikke har opplevd på nært hold før. Om barn blir alvorlig syke i Norge eller i Ecuador er det forferdelig uansett, men når de rammer barn som lever i fattigdom i land som ikke har gode helsesystemer blir det enda vanskeligere for de involverte.

Før vi dro fikk vi en fin uke med vertsfamilien og barna på sykehuset. Uken startet med at jeg hadde bursdag på mandag. Jeg er veldig glad i bursdager, mest i andres men og i min egen. Selv om jeg synes tiden mellom hver gang jeg har bursdag begynner å gå farlig fort. Eivind hadde allerede vartet meg skikkelig opp med feiring på lørdag. Med hotell, fjelltur, massasje og en herlig middag sammen med den beste, kunne jeg ikke fått en bedre feiring. Om ikke det var nok stelte også vertsfamilien i stand bursdagsmiddag på mandag, med herlig lasagne og kake.

Bursdagsmiddag hos vertsfamilien

Vi hadde vår siste spanskundervisning på onsdag. Selv om vi føler vi har lært mye, må vi innse at vi har langt igjen. Vi har lært så pass at vi forstår og kan gjøre oss forstått på mange områder, men er ikke i nærheten av å kunne formulere setninger riktig med alt det innebærer. Det vi har lært vil uansett komme veldig godt med på resten av reisen og vi håper å lære mer underveis. Vi forstår veldig godt hvorfor det er anbefalt å lære spansk for å reise i Sør-Amerika. I Ecuador har vi møtt svært få som kan kommunisere på engelsk, og slik vil det nok også være i de andre landene vi skal innom. På torsdag ble vi med på utflukten spanskskolen hadde satt opp til "Midde de Mondo"(midten av jorden). Faktisk bokstavelig talt. Ekvator som har gitt navnet til Ecuador går gjennom landet og kan oppleves rundt 60 km fra Quito. Vi var litt i tvil på om vi skulle bruke tid på det, men tenkte at siden vi først var i Quito kunne det være morsomt å få det med seg. For uten om å kunne stå med en fot på hver siden ekvator og få stempel i passet med breddegrad 0.0.0, fikk vi en guidet tur med litt informasjon om Ecuadors historie og fikk sett noen morsomme eksperimenter. Det mest fasinerende var et vanneksperimenter, hvor guiden viste hvordan vannet endret retning når de tok ut en propp fra et kar og lot vannet falle ned i en bøte. Midt på linjen rant vannet rett ned uten virvel. En liten meter over på nord siden av linjen rant det i virvel i samme retning mot klokken og samme avstand fra på sørsiden gikk det motsatt retning. Et fenomen vi kjente til fra før, men ikke var klar over at gjaldt om man bare så vidt krysset ekvator linjen.

Siste uken på sykehuset gikk bra selv om det også denne uken har det vært litt færre barn på lekerommet. Det så ut som at veldig mange av barn på sykehuset nå fikk medisiner intravenøst og dermed ikke får lov til å besøke lekerommet. Vi har da fått bidratt med mye vasking og rydding, men fortsatt mest lek med barna som har vært innom. Vi har og gått besøks runder på rommene for å invitere barna som får lov til å besøke lekerommet. På sist dag hadde vi med en del nye spill og leker som vi hadde kjøpt inn. Både de ansatte og barna så ut til å sette pris på det, og mini-biljardbordet som Eivind hadde valgt ut ble veldig populært.

Til forskjell fra prosjektene vi jobbet på i India og Sør-Amerika har vi ikke hatt samme mulighet til å bli kjent med barna her. Det er få som har vært innom mer enn et par ganger de uken vi har vært der, og heldigvis mange som har fått dratt hjem. Til tross for dette har det vært et tøft prosjekt å jobbe på. Selv om vi vet at barn kan bli alvorlig syke, føles det så utrolig urettferdige. Det var trist å gå fra rom til rom og se alt fra små babyer som er koblet til respirator, til ungdommer som har vært i alvorlige ulykker. For å ikke snakke om slitne, fortvilte foreldre som har bodd på en stol ved siden av sengen til barnet sitt i flere måneder på et lite rom med 3 andre syke barn og foreldrene deres. Selv om vi ikke har spurt har vi fått høre noen av de grusomme situasjonene mange er i, enten av foreldrene selv eller av de andre som jobber på lekerommet. Et eksempel er historien til den stille mannen som er innom til frokost hver dag. Begge sønnen han har blitt alvorlig skadet i en ulykke, en måtte amputere begge beina og den andre er blitt lam og kan kun bevege øynene. Om ikke det er ille nok vil sykehuset snart måtte sendte dem hjem til slummen hvor de bor uten innlagt strøm eller vann, og familien vil ikke få noen videre oppfølging eller støtte fra staten. Eller historien til den herligste lille energiske tre åringen som har vært innom lekerommet et par dager sist uke. Han var kun opptatt av leke verktøysett og vi har skrudd, hamret og "reparert" nesten alle lekeapparatene de har på sykehuset. Den første dagen han var der, brøt moren sammen i gråt. Hun fortalte fortvilet at sønnen hadde en stor hjernesvulst og skulle gjennom en risikabel operasjon. En liten livsglad uskyldig gutt som har hjernesvulst…

Da han ikke kom tilbake denne uke ble vi bekymret og fryktet det verste. Det var derfor til stor lettelse at jeg så ham på den siste besøksrunde på fredag. Han så sliten ut der han lå i sengen sin. Det flotte håret hans var barbert bort og han hadde et stort plaster på bakhodet. Moren fortalte at den første operasjonen hadde gått bra og at de skulle få dra hjem i 2 måneder før neste operasjon. Da jeg forsiktig spurte om han ville ha en ballong lyste øynene hans opp og selv om han tydelig var sliten ville han leke med den med en gang. Han lå i sengen og kastet ballongen til meg som stod ved siden av ham. Det tok ikke lang tid før smilet og den herlige latteren var tilbake. Jeg ga ham og moren en god klem og forlot rommet med tårer i øynene. Litt i lettelse for at det så ut til å ha gått så bra med den første operasjonen, men og frykt for hvordan neste operasjon skal gå og i fortvilelse over alt barn som han og familien deres må gjennom.

Selv om det har vært krevende, har det og vært et veldig givende prosjekt å jobbe på. Det har vært tydelig at jobben vi har gjort har vært viktig og nyttige for lekerommet, og det er ikke sikkert sykehuset kunne ha hatt dette tilbudet hvis det ikke var for at de stadig får hjelp av frivillige. Vi er og veldig glad for at vi igjen valgte å bo hos en vertsfamilie. På den måten har vi blitt godt kjent med en hyggelig lokal familie og fått et innblikk i hverdagslivet deres. Vi har stående invitasjon til å komme tilbake, og har også invitert dem til å besøke oss i Norge.

Quito leverte til forventningene og vi føler vi har fått opplevd mye. Hvis man ikke skal jobbe, ta spanskkurs eller noe lignende er det nok ikke en by vi vil anbefale turister å bruke for mye tid i. Det mest spennende med Quito, er det som ligger i området rundt med spennende små byer, høye fjell og flotte naturopplevelser. Det er også et godt utgangspunkt for å dra videre Galapagos som vi fikk med oss, og til Amazonas jungelen som vi ikke fikk tid til denne gang. Vi føler vi har lært mye både på spanskkurset og gjennom frivillig jobbing på sykehuset, og er det en ting vi er sikker på etter de siste ukene, er det at vi er utrolig heldige som bor i et land som har et så bra helsesystem som Norge.