Zimbabwe

Etter nærmere 5 uker i Sør-Afrika var det på tide å få nytt blekk i passene. Turen gikk videre med fly fra Cape Town via Johannesburg, til Victoria falls i Zimbabwe. De første to nettene tilbrakte vi på et rimelig hotell nær sentrum i nærhet av attraksjonene vi ville få med oss. De siste to nettene unnet vi oss litt luksus før 4 uker camping, og flyttet til et finere hotell med beliggenhet i utkanten av «Zambezi National Park». Et flott hotell omringet av frodig savanner og med dyreliv like utenfor hotellrommet.

Store deler av attraksjonen i byen Victoria Falls dreier seg naturligvis om nettopp selve fossen. Elven Zambezi ligger på grensen mellom Zimbabwe og Zambia og danner det som skal være verdens største, vakreste og den mest majestetiske fossefallet på hele planeten; Victoria Falls - et 1,7 kilometer langt fossefall - hvor over en million liter vann faller – hvert sekund – ned det rundt 108 meter høye droppet. Sprayen fra fossen stiger vanligvis til en høyde på 400 meter men kan også bli dobbelt så høyt. Ikke rart at vi la merke til fossen allerede under innflyvingen. Flaut nok trodde vi først det var skogbrann, men forstod at det var fossen da vi kom nærmer.

Dagene vår i byen dreide seg stort sett om fossen. Første dagen vandret vi ned til inngangen av parken ved fossen på Zimbabwe siden. Det er dessverre ikke mye annet enn spruten fra fossen du får se på nært hold hvis du ikke betaler de 30$ det koster å komme inn i parken. Flere ivrige selger prøve å få oss til å leie regnfrakker men vi tenkte vi klarte oss uten. Vi hadde klær som tålte vann og i rundt 30 grader tenkte vi at litt sprut fra fossen bare ville være forfriskende. Heldigvis hadde vi med regntrekk til kamera, for det vi trodde skulle bli litt lette dråper fra fossen viste seg å kjennes ut som et styrt regn ved flere av de over 20 utsiktpunktene. På de meste spektakulære stedene turte vi ikke en gang å ta frem kameraet. Synet var så spennende at vi endte med å tilbringe over 2 timer i parken, og vi brydde oss ikke om at vi var så våte at vi bokstaveligtalt måtte vri klærne våre da vi var ferdige.

Rafting med krokodiller

Etter besøket i parken vandret vi videre til broen som går over Zambezi og som ligger midt mellom grensepostene til Zimbabwe og Zambia. Her kan man både få med seg utsikt til fossen fra avstand og det 111 meter lange strikkhoppet man kan ta hvis man er modige nok til å kaste seg ut fra broen. Vi ble begge litt fristet da vi så andre som hoppe, men klarte å motstå. Argumentene vi resonerte med var høy pris og faktumet at vi allerede har prøvd et 132 meter høyt strikkhopp i New Zealand, men det er kanskje bare dårlig unnskyldninger for å ikke ville innse at vi rett og slett har blitt litt pinglete med årene.

Vi var i det minste tøffe nok til å melde oss på rafting, som er en kjent og populær aktivitet i Zambezi elven. Fra dykking med hvithai i Cape Town til rafting med krokodiller i Zimbabwe. Til vårt forsvar (og for å opprettholde pinglestatusen) hadde vi faktisk ikke tenkt over at det ville være krokodiller i elven før rafting instruktøren fortalte det like før vi var på vei ut i elven. Siden han betrygget oss med at de ikke hadde hatt noen ulykker på de over 30 årene de har raftet i elven, og siden vi hadde overbevist oss selv om at vi nok aldri ville falle ut i, tenkte vi at det ville gå greit.

Etter det som var en heftig rafting-tur fylt med adrenalin var vi flaue over å på forhånd ha tenkt at det ikke ville bli så spennende. Så feil kunne vi ta! Dagen startet med en bratt klatretur ned til elven. For oss som ikke hadde blitt fortalt at vi burde ha gode sko ble det ekstra heftig i flipp-flopps. Vi kom oss heldigvis helskinnet ned. Vi var fornøyd da vi ble plassert fremst i båten på hver sin side hvor bølgende treffer hardest, men glede var kortvarig. Vi hadde ikke raftet i mer enn ti minutter før første passasjer fløy ut av båten, og det var selvfølgelig undertegnede. I et av nedfallene som er ratet som 4/5 på kraftskalaen, traff vi en svær strømning skrått fra min side. Jeg rakk å kjenne at armen jeg holdt fast i tauet fra båten i var i fullstrekk og at kroppen min var på vei over hodet til Eivind som satt på motsatt side, før jeg glapp taket. Da jeg kom til overflaten var båten allerede 10 meter fra meg midt i nedstrøket. Jeg svømte for livet med åren (som jeg utrolig nok ikke hadde mistet) under den ene armen og rakk frem til baksiden av båten. Rafting instruktøren fikk akkurat dratt overkroppen min inn i båten før neste bølge traff. Igjen kastet vannet meg ut av båten men denne gangen klarte jeg å klamre meg fast i tauet, og instruktøren dro meg trygt om bord i det vi kom inn i en litt roligere del av eleven. Konklusjonen etter å ha krabbet litt sjelven frem til plassen min igjen var at det var litt skummelt, men helt klart mest gøy!

Det ble ikke eneste gangen jeg havnet i elven. Ved neste 4/5 nedfall guidet instruktøren oss (i det vi tror var med vilje) inn i den heftigste strømmen . Båten var ikke langt fra å velte og denne gangen var det kun instruktøren selv som klarte å holde seg om bord. I tillegg hoppet vi senere frivillig ut i ved to anledninger da vi fikk oppfordringen til det, og ble dratt ned over elvens samtidig som vi holdt fast i båten. Vi glemte helt og bekymre oss for krokodillene siden vi ikke hadde sett noen hele turen. Hvor lurt det var kan diskuteres da vi møtte noen som hadde sett to krokodiller da det raftet samme rute dagen etter.

Turen ble avsluttet med nok en bratt klatretur opp fra elven og en vel fortjent lunsj på toppen før vi ble kjørt tilbake til hotellet. Rafting opplevelsen ble altså langt fra «litt kjedelig» som vi hadde fryktet, og er absolutt noe vi vil prøve igjen. Da kanskje helst uten krokodiller neste gang.

Zambia

Nest dag bestemte vi oss for å krysse broen på en dagstur over til Zambia og Livingston. Vi spaserte over broen og kom gjennom passkontrollen til Zambia uten problem. Kontrolløren stemplet visumet uten i det hele tatt se på bilde i passene. Siden byen ligger et stykke unna på en strekning vi hadde lest var utrygg, fant vi oss en taxi. Når vi var neste halvveis stoppet plutselig bilen. Vi fryktet det var noe lureri for å rane oss, men det var bare bilen som var tom bensin. Taxi sjåføren var rask med å dytte bilen inn til veikanten og ordnet med en ny sjåfør til oss.

Hell i uhell. Den nye sjåføren viste seg å være en utrolig hyggelig mann og en stor Manchester United supporter som vi fort fikk god kontakt med. Taxisjåføren som egentlig bare skulle kjøre oss det siste 5 minuttene til Livinstone, endte opp med å bli vår fulldags private guide. Da vi spurte om å bli satt av med markedet i sentrum fortalte han at dette var en «turistfelle» og at vi heller burde dra 4 km lenger ut av byen til det markedet for de lokale. Dette hørtes spennende ut og da han svarte ja til å følge oss rundt ble vi enige om at det var en god idë.

Markedet var svært og man kunne få tak i både mat, klær og diverse dingser, selvsagt til en rimelig pris. Det var veldig spennende å vandre rundt på og det var tydelig at dette var et marked for de lokale, vi møtte kun to andre turister i løpet av hele turen. Taxisjåføren Bryan var en god guide og mot slutten av turen tok han hos med til bar-området på markedet. Her tok vi oss en kall øl før han kjørte oss tilbake til sentrum. Bryan hjalp oss å finne et koselig lunsjsted og da vi tilbudet ham å slå seg ned sammen med oss var det han ikke vanskelig å be.

Etter lunsj spurte ham om vi ville besøke en lokal landsby før vi dro tilbake til Zimbabwe. Dette takket vi gledelig ja til, og satt oss inn i bilen igjen. Landsbyen lå 20 minutter fra grensen og ble ofte benyttet for turistbesøk. Vi betalte 10$ i inngang og ble vist rundt av en trivelig dame som selv bodde i landsbyen. Hun fortalte at det bodd over 7 000 mennesker i landsbyen. I utkanten av landsbyen lå et lite hus som ble brukt til fengsel for innbygger som ikke oppføre seg. Vi så to stykker som satt innelåst i en liten celle og guiden fortalte at de hadde "rølpet i fylla" og derfor måtte tilbringe et par netter i fengselet.

Turen gikk gjennom en liten del av landsbyen hvor vi blant annet fikk omvisning i et av de små husene/hyttene og fikk lære mer om hverdagslivet til innbyggeren. Damen fra landsbyen fortalte at de fleste livnærer seg ved å dyrke sin egen mat og på å lage suveniren til turister. Vi avsluttet turen på suvenir markedet og kjøpte noen enkle gjenstander for å bidra.

Det var tydelig at befolkningen i landsbyen bodde og levde i svært enkle kår, og igjen fikk vi kjenne på maktesløsheten over de store forskjellene som finnes i verden. Det er bra å se at innbyggeren tilsynelatende er lykkelige, men det kjennes utrolig urettferdig at mennesker skal leve i en slik fattigdom. Vi satt oss preget inn i bilen og Bryan kjørte oss tilbake til grensen. Vi takket ham så mye for en spennende dag og betalte ham godt for den gode jobben han hadde gjort. Dagen ble en liten smakebit av Zambia, og av det som nok venter på oss i løpet av den videre reisen gjennom Afrika.