Til toppen av Afrika?

I dag starter vi på en 6 dager lang ekspedisjon til Afrikas høyeste fjell, Kilimanjaro. Et fjell nordøst i Tanzania som består av tre sovende vulkaner; Shira i vest med en høyde på 3 962 meter, Mawenzi i øst på 5 149 meter og Kibo som ligger mellom to andre og som med Uhuru Peak på 5 895 meter over havet er det høyeste punktet i Afrika. Kilimanjaro er også en av de høyeste vulkaner og blant de høyeste frittstående fjellene i verden. Majestetiske Kilimanjaro er et fjell vi lenge har dømt om å prøve å bestige, men nå som det nærmer seg skal vi ærlig innrømme at vi er litt nervøse.

Kilimanjaro ekspedisjoner kan kum gjennomføres med kvalifiserte guider og det er obligatorisk å ha med «porter/bærer». Det finnes 6 forskjellige hovedruter opp til toppen av fjellet, hvor vi har meldt oss på «Machme Route». En rute som skal være blant det mest spektakulær i forhold til natur, utsikt og varierende landskap, men med en bakside, det skal også være en av de meste krevende rutene. Ruten har til og med fått tilnavnet «Wiskey rout» siden den er mer krevende enn den populære «Marangu Rout» som blir kalt «Coca Cola route».

Vi er 12 stykker i gruppen vår i tillegg til 6 guider, 1 kokk og hele 33 bærere. Når man skal bestige Afrikas høyest fjell vil man naturlig nok passere flere forskjellige klima soner så vi har blitt instruert til å pakke for et temperaturspend på hele 70 grader (fra +35 til -35). Bæreren vil hjelpe oss med bagasje, telt, mat og annet utsyr vi trenger. Det eneste vi skal bære selv er en dagstursekk med vann, lunsj og litt ekstra klær. Telt vil bli satt opp og tatt ned for oss, og mat vil bli tilberedt og ryddet så det eneste vi trenger å tenke på er å gå.

Etter å ha vært på reisefot i 4 måneder kan det godt sies at oppkjøringen har vært minimal (om ikke helt fraværende). Vi klarte å holde oss litt i form i India og Cape Town men etter de siste 3 uken hvor store deler av tiden har blitt tilbrakt i buss, er vi veldig spente på hvordan det skal gå. Vi er innstilte på at det vil bli det mest krevende vi noen gang har begitt oss ut på. Toppen er tross alt neste 2,5 ganger så høyt som Galdhøpiggen og ligger faktisk også høyere en Mt Everest base camp (5 364 moh).

Vi bestemte oss for å ikke tenke så mye på Kilimanjaro før etter vi var ferdige med den andre delen turen. Det har egentlig gått veldig bra helt til vi nå måtte starte å tenke på det, for å i det minste prøve å forbedre oss litt mentalt. De siste dagene kan nok beskrives litt som en emosjonell berg- og dalbane. Vi har til tider vært langt nede og lurt på; hvorfor vi ikke tok turen som inneholdt en ekstra dag for å bli vant til høyden, hvorfor vi har meldt oss på den vanskelige ruten, hvorfor vi ikke har forberedt oss bedre og til og med hvorfor vi i det hele tatt har meldt oss på.

For meg som liker å gå 100% inn for ting jeg gjør, føltes det ubehagelig å ikke ha forberedt seg bedre. Noe som jeg nok vil klandre meg selv for hvis jeg ikke klarer det. En mager trøst er at det er høyden og ikke fysiskform det står på for flertallet av de som ikke klarer det, og at dette ikke er noe man kan forberede seg på eller trene opp.

Eivind er flinkere til å holde på den positive innstillingen, men har også de siste dagen kjent litt på alvoret. Spesielt da vi oppdaget at det på ruten vi har valgt var anbefalt å melde seg på turen som inneholdt en ekstra natt for akklimatiseri. Da vi i tillegg trodde vi hadde mistet gnagsårplasterene og det viste seg at det ikke var mulig å få tak i her, sank motivasjonen. Vi hadde begge fått gnagsår på langturen i Malawi og var sikker på at ordentlige plaster ville bli viktig. Gjensynsgleden var derfor stor da vi heldigvis fant dem neste dag.

De siste dagene har nesten vært litt komiske, for eksempel med tanke på at noen små plaster kunne endre motivasjonen helt. Det har nok uansett vært nyttige for å forberede oss mentalt. Vi ser for oss at det er høyden og kanskje kulden som blir de største barrierene og utover å ha med gode varme klær er det ikke så mye vi kan gjør for å kontrollere dette. Vi er begge gode til å presse oss selv, så det vil nok ikke stå på vilje. Heller tvert imot, hvor vi har blitt enige om at vi skal være svært forsiktige med å presse oss selv hvis vi kjenner symptomer på høydesyke. Det er betryggende å vite at vi har med oss gode erfarne guider som vil hjelpe oss å ta de rette avgjørelsene på dette. Uansett om vi klarer det eller ikke, vil det nok bli en opplevelse for livet og når vi nå starter turen i dag er det med godt mot.

Etter planen skal vi være tilbake i sivilisasjon på fredag. Inntil da vil vi ikke ha nettilgang og derfor ikke kunne legge ut oppdateringer underveis.

Med en positiv innstilling og godt humør satser vi på å nå helt opp til toppen. Ut på tur, aldri sur.

Ønsk oss lykke til, det trenger vi :)