Siden vi har fri fra jobb og spanskkurs i helgene bestemte vi oss for å ta en utflukt til området rundt Quito sist helg. Vi meldte oss på en to dagers tur til vulkanen «Cotopaxi» og til innsjøen «Quilotoa». To kjente attraksjoner som ligger et par timer sør for Quito. Ecuador har hele 38 vulkaner hvor 6, inkludert «Cotopaxi» er aktive i dag. «Quilotoa» er en vannfylt kaldera (vulkanskforsenking) som akkumulert en 250 meter dyp kraterinnsjø med en spesiell grønn farge som følge av oppløste mineraler. Vi stod opp tidlig lørdag morgen og gikk ned til sentrum hvor oppmøte for turen var. Fra sentrum kjørte vi en time sør over med buss. Vi stoppet først på hotellet hvor vi skulle overnatte og fikk servert en god frokost før vi kjørte videre opp i høyden til Cotopaxi nasjonalpark. Her fikk vi en kort omvisning på et lite museum før turen gikk videre opp i høyden. Målet for dagens utflukt var Cotopaxi som med sine 5 897 meter er verdens høyeste aktive vulkan. Vulkanen er faktisk 2 meter høyere enn Kilimanjaro som vi stod på toppen av for 4 uker siden. Vi var på ingen måte klar for en like utfordrende tur, så det passet oss bra at det på grunn av fare for utbrudd ikke var lov å gå høyere enn til 4 864m. Da vi i tillegg ble kjørt helt opp til 4 500 meter ble det ikke særlige krevende å gå opp de siste hundremeterne. Vi brukte rundt 40 minutter på å gå sakte opp, og kjente ikke annet til høyden enn at vi ble tyngre i pusten enn normalt. Vi ble neste litt overrasket over hvor bra det gikk med tanke på hvordan flere i gruppen hadde det på lavere høyde under Kilimanjaro-ekspedisjonen. Nå har det nok hjulpet at vi har hatt en liten uke på 3000 meter i Quito, og når man blir kjørt opp nesten hele veien kan ikke turene sammenlignes. Det ble en kald og våt tur i kraftig vind å regne. Det var ganske dårlig sikt så på vei opp kunne vi kun lukte svovelen fra vulkanen. På vei ned lettet tåken litt så vi kunne se litt mer av fjellet. Høydepunkt for dagen startet et lite stykke fra parkeringsplassen hvor vi fikk sykle ned en bratt 7 kilometer lange grusveien til en liten innsjø. Med et godt grep om bremsene suste vi nedover med vinden i ryggen. Den lille innsjøen var ikke spesielt spennende, men det var stilig å se villhestene som var like ved. Etter turen ble vi kjørt tilbake til det koselige hotellet hvor vi både spiste lunsj og middag. Etter en god varm dusj og en liten «power-nap» fikk vi også kikket oss litt rundt i det idylliske landlig området som var omringet av jorder og høye fjell.
Neste dag gikk turen videre til «Quilotoa». En 3 timers kjøretur fra hotellet. På veien stoppet vi først ved en dal også hos en urfamilie som livnærte seg av å selge marsvin (ikke som kjæledyr men som mat). Her fikk vi komme inn i et lite hus som var hjemmet til en familie på 9, i tillegg til rundt 100 marsvin som løp fritt rundt inne i huset.
Det var litt av en utsikt som møtte oss da vi kom frem til toppen av «Quilotoa» krateret. En stor grønn-blå innsjø omringet av frodige fjell. Vi benyttet muligheten til å følge en bratt sti helt ned til innsjøen hvor vi også fikk nyte synet fra bunnen av krateret. Tyngre ble det å gå opp igjen, men det ble i det minste en god treningsøkt. Det var også mulig å betale 10 dollar for å bli fraktet opp på hesteryggen. Et tilbud som var så populært at det ikke så bra ut for de stakkar hestene som ble jaget opp og ned den bratte stien i et kjør. På toppen fikk vi servert lunsj på en lokal restaurant i nærheten før vi startet på hjemturen.
Turen tilbake til Quito skulle vise seg å bli mer innholdsrik enn vi hadde sett for oss. Vi var ikke de eneste som skulle tilbake til hovedstaden denne søndagsettermiddagen så vi fikk en smakebit av påsketrafikken i Ecuador. Rundt en time før vi var fremme, smalt det! Vi hadde kjørt i kø en god stund og det var tydelig at bussjåføren var utålmodig ettersom han stadig skiftet felt. Når køen endelig så ut til å gi seg kom han seg raskt over i feltet som beveget seg raskest og gasset på. Vi satt helt foran i bussen, Eivind bak sjåføren og jeg ved siden av med fri sikt til veien. Jeg satt og hørte musikk og fulgte med på trafikken. Jeg rakk akkurat å tenke at vi lå alt for nær bilen foran før det ble bråstopp og vi dundret inn i den. Jeg hørte bussjåføren bannet og prøvde ifølge Eivind å rope noe før det smalt. Sjåføren og guiden som satt foran ble nesten klemt sammen av dashbordet og frontruten knuste.
Heldigvis hadde vi setebelte på oss! Hvis ikke hadde nok i det minste jeg fått en mindre hyggelig sammenkomst med frontruta. Setebeltet er normalt en selvfølge for oss, så grunnen til at vi skriver heldigvis er at det i land som Ecuador ofte hender at taxier og busser ikke har belter. For mange av de andre setene i bussen vår var dette tilfelle, så flere av passasjeren ble slengt inn i seter foran og to stykker havnet i midtgangen. Bussen vår hadde havnet som bakerste bil i en kjedekollisjon med totalt 4 andre bilder. Takk og pris så det ut til å gå bra med alle involverte (med unntak bussen og bilene som hadde fått seg noen real bulker). Vi var veldig glad for at bilen vi traff var en robust pickup og vil ikke tenke på hvordan det kunne gått med passasjeren hvis det var en liten bil. Selv kjente vi det litt i både rygg og nakke men ikke noe alvorlig.
Politiet var raskt på plass og fikk omdirigerte trafikken. Etter et par minutter kom guiden tilbake til bussen og spurte om vi hadde sett sjåføren vår. Det hadde vi ikke, og det viste seg faktisk at han hadde stukket av rett etter ulykken. Guiden forklarte at det var vanlig ved ulykker i Ecuador hvor de involverte var redde for å få bot eller havne i fengsel. Ikke at vi forstår hvordan det å stikke av gjorde saken bedre?! Vi var uansett glad for at guiden ble igjen, og for at han etterhvert ordnet ny transport til oss. Bussen vår var ikke i stand til å kjøre og måtte taues bort. Etter mye forvirring og venting fikk vi endelig kjøre videre i en annen buss.
Det var synd at den fine helgen fikk en slik avslutning. Det var en ganske skremmende opplevelse men vi er utrolig glad for at det gikk så bra som det gjorde, og kan ikke få understreke nok hvor viktig det er å bruke bilbelte.
