Vår nye hverdag i Quito

Da er vi vel fremme i Ecuadors hovedstad, Quito, og har hatt en bra første uke. Quito ligger nord i Ecuador og har rundt 1,6 millioner innbyggere. Byen er verdens høyeste hovedstad på hele 2 800 meter. Noe som førte til at Eivind fikk "flashback" til høydesyke fra Kilimanjaro en av de første dagen, men med mye mildere symptomer som ga seg raskt denne gang. Som i Sør-Afrika har vi også her vært veldig heldige med vertsfamilien vi bor hos. Et hyggelig pensjonert ektepar som bor i et fint lite hus sammen med hunden Milka. Fruen i huset, Consuelo, disker opp herlige sunne måltider til oss, og mannen hennes Roberto er ivrig på å hjelpe oss med spansken. Begge snakker litt engelsk og med den lille spansken vi har fått inn, klarer vi å kommunisere ganske bra. Vi har et eget koselig lite krypinn med soverom og bad. For oss som er vandt til å breie oss ut i en 1.80 seng var 1.10 litt i overkant koselig i starten, men det har gått seg til.

Rommet vårt hos vertsfamilien i Quito

Fra huset til vertsfamilien tar det rundt 35 minutter å gå til sykehuset hvor vi jobber og til skolen hvor vi tar spanskkurs. Det er mulig å ta buss eller taxi, men vi synes det har vært herlig å gå. Rutinen i ukedagen har blitt å stå opp i 7 tiden, spise frokost med Consuelo og Robert, gå til sykehuset hvor vi starter klokken 08.30, lunsj pause fra 12.30-13.00 etterfulgt av 3 timers spanskkurs. Sykehuset vi er frivillige på, Baca Ortiz, er Ecuadors eneste offentlige sykehus for barn. Sykehuset ble etablert i 1948 og nyere statistikk viser at over 140 000 pasienter fra hele landet nå får behandling her hvert år. Siden det er et offentlig sykehus kommer de fleste av barna som får behandling her fra fattige familier. Staten dekk litt men ikke alt av utgifter så familiene må selv finne en måte å betale det resterende på. Vi jobber som frivillige i lekerommet hvor barna og foreldrene kommer for å koble av. Sykehuset har svært begrensede ressurser og er avhengige av frivillige for å opprettholde lekerom tilbudet. Vår hovedoppgave er å leke med, underholde og motivere barna. I tillegg hjelper vi til med andre oppgaver. Vi tilbereder blant annet en lett frokost til de rundt 50 foreldrene som kommer innom hver morgen. For de fleste bor en av foreldrene på sykehuset sammen med det syke barnet, og siden sykehuset ikke har midler til å gi alle foreldrene mat ser det ut til at de setter stor pris på tilbudet i lekerommet. En annen oppgave vi har hver morgen er å desinfisere alle møblene, lekene og spillene før lekerommet åpner. Noe som er litt av en jobb da de heldigvis har masse leker og spill.

Når barna kommer bruker vi mesteparten av tiden med dem. Vi har også som oppgave og registrere hvilke barn som er innom hver dag. Antallet barn har variert mellom 10-19 stykker før lunsj, i tillegg til alle foreldrene. Det ser ikke ut til at barna bryr seg så mye om våre manglende spansk ferdigheter, men vi synes det er synd at vi ikke kan kommunisere så bra med foreldrene. Heldigvis er det en annen frivillig som også jobber på samme prosjekt som er bedre i spansk, så vi tar ofte foreldrene med til henne når de har spørsmål vi ikke forstår. Ellers er som regel en av de faste lokale frivillig tilgjengelige for å hjelpe. Barna som kommer innom er i veldig forskjellig form, noen ser tilsynelatende friske ut mens andre sliter tydelig med smerter. De fleste kommer inn i pysjamas eller sykehustrøyer og har teflon på hånden. Det er trist å se stakkar små uskyldige barn som sliter med alvorlige sykdommer, og foreldrene deres som har det tøft. Vi har ikke selv barn, men ser for oss at det å ha et sykt barn må være noe av det verste man kan oppleve som foreldre. Det er uansett fint å se at barna leker og koser seg i lekerommet til tross for sykdommen og at foreldrene ser ut til å få et lite avbrekk fra bekymringene. Puslespillene er veldig populære for barn i alle aldre og de liker godt å få hjelp av oss. Fusball og bordtennis er og populært for de litt eldre som og ofte spiller med foreldrene. Det er flere morsomme lekeapparater for de yngste og ballgrinnen ser ut til å være en av favorittene. Vi prøver å tilbringe litt tid med alle og få barna til å leke med hverandre. På torsdag som var siste dag før påske hadde vi og med litt godteri og ballonger som vi delte ut, og på slutten av dagen spilte vi bingo.

Bilder fra sykehuset hvor vi nå jobber som frivillige

På spanskkurset merker vi også forbedringer. Vi har fått en veldig godt lærer, som i motsetning til hun vi hadde på Galapagos, faktisk kan engelsk. Denne uken har vi hatt spanskkurs 3 dager i klasserommet og en dag på utflukt til et lokalt marked. Vi tok lokal buss til markedet sammen med to lærere og 4 andre som tar spanskkurs. Her fikk vi smake på mye gode frukter og vi dristet oss til å prøve nasjonalretten i Ecuador, marsvin. Selv om det smakte greit er det nok ikke noe vi har behov for å prøve igjen.

Bilder fra turen til markedet

Vi synes den første uken i Quito har gått veldig bra. Vi trives godt i vår nye hverdag både med familien, spanskkurset og ikke minst med sykehusjobben. Hvor vi føler at vi gjør nytte for oss, og at barna, foreldrene og de faste frivillige setter pris på at vi er der.