Tilsvarende de norske ordtaket «ut på tur aldri sur» bruker de «Hakuna matata» i Tanzania, «ingen bekymringer». «Kilimanjaro – Hakuna matata» sa de! Nå skal vi ikke påstå at vi ikke møtte på noen bekymringer eller utfordringer på vei til Kilimanjaro, men det ble litt av et eventyr. Det ble faktisk noe av det tøffeste vi har opplevd. På godt og vondt! Vi kom oss opp til toppen, men det var på ingen måte en selvfølge med høydesyke som melte sin ankomst allerede 3. dag og de siste dagene med 22 timer vandring kun avbrutt av 4 timers søvn. Med god hjelp fra guidene og gruppen vant viljestyrken tilslutt. Er vi glad for at vi meldte oss på? Absolutt! Ville vi gjort det igjen? Tvilsomt!
Dag 1 Første dag starter med en god frokost på hotellet før vi ble kjørt til inngangsporten Machame ruten. Der startet vi på 1800 høydemeter og gikk gjennom en spennede regnskog før vi kom frem til "Machame camp" på 2800 meter. Allerede første dag passerte vi det høyeste punktet vi har gått til noen gang tidligere. Vi brukte rundt 6 timer på den 11 km lange strekningen. Noe som vil tilsi en fart på under 2km/h. "pole, pole" som de sier på Swahili. Det betyr "sakte, sakte" og skal være den viktigste forutsetningen for å takle stigningen og nå toppen. Med hyggelige samtaler og flotte omgivelser gikk dagen fort. Vi kunne ikke vært mer heldig med været, med et tett skylag unngikk vi den stekende solen og det var opphold hele dagen så vi slapp å ta i bruk regntøyet. Vel fremme i campen var det tid for det som ble rutinen for alle kvelden på turen. Først innskriving i registrene til nasjonal parken ved campen. Etter på ble vi møtt av bærerne våre som tok dagsekken og fulgte oss til det ferdig oppstilte teltet vårt hvor soveposen var lagt ut på madrassen og resten av bagasjen var plassert (for en luksus!). Etter et par minutter banket det på teltet og en hyggelig stemme sa " washi washi". Hver kveld og morgen fikk vi utdelt et lite vaskevannsfat med varmt vann som sammen med våtservietter var det nærmeste vi kom en dusj. Etter kveldsvasken møtes vi i fellestelte hvor vi fikk servert popcorn og varm drikke. Når guiden kom inn var det tid for måling av puls og oksygennivå med et lite måleapparat som de satte på pekefingrene vår. Guiden ba så alle individuelt fortelle hvordan dagen har vært og hvordan vi har det, før han forteller om planen for neste dag. Så var det tid for middag. Oftest med varm suppe som forrett, pasta eller ris med kjøtt til hovedrett og litt frukt til dessert. Uten unntak var alle så trette at det ble rett i seng etter middag hver kveld.
Eivind: Første dag var en relativt lett etappe som gikk gjennom en frodig regnskog. Det var slakt oppover på fin sti. Med et sakte tempo kunne en nyte den fine naturen og bli bedre kjent med de andre i gruppen. Været var perfekt overskyet, ikke for varmt og ingen nedbør. Etter første dag føler jeg meg helt fin i formen ingen tendenser til høydesyke, spiser og drikker godt. En god start på turen.
Berit Cathrine: Jeg synes første dag gikk veldig bra. Stemningen er topp og det virker som alle i gruppen går godt overens. Til tross for det sakte tempoet synes jeg dagen gikk ganske fort og med gradvis stigning ble det en behagelig dag uten de store anstrengelsene. Maten vi får servert er god og jeg prøver å få i meg så mye mat og drikke som mulig. Guidene sier at det og sakte tempo er det aller viktigste. Jeg har ikke kjent noe til høyden men er litt bekymret over det som kjennes ut som tendenser til strekk i lysken/hoften. Forhåpentligvis vil uttøyning og en stor dose tigerbalsam hjelpe.
Dag 2
Etter en god nattsøvn ble vi vekket klokken 06.30 for morgenrutinen. Pakke dagsekken, pakke soveposen og den store sekk som skal sendes med bæreren, «washi, washi», frokost (havregrøt, brød, egg og frukt) også ut på tur igjen. Fra Machame camp til Shira camp, en 5 km lang tur som tok rundt 5 timer. En litt korter tur i dag men med brattere stigning på kortere tid, fra 2 800 til 3 600 meter. Etter en times tid kom vi ut av skogen og kunne for første gang på turen se målet, den snøkledde toppen av Kilimanjaro. Nok en dag med flott tur vær og god stemning. Da vi kom frem til camp ble vi oppfordret til å ta en liten hvil. Selv om vi ikke var slitne i kroppen gjorde det godt med litt søvn. Et par i gruppen begynte å kjenne på høyden i løpet av dagen og en av dem kastet opp før vi kom til campen. Da vi stod opp igjen senere på dagen hadde alle de 33 bærerne og guidene stilt seg opp og fremførte motiverende og livlige sanger for oss. I telte ventet enda en overraskelse etter middag, kokken hadde disket opp kake siden en av jentene hadde bursdag. Fullmånen lyste opp fjellet og vi kunne fortsatt skimte toppen når vi gikk og la oss i det som skulle bli en av de kaldeste nettene på hele turen.
Eivind: I dag har vi gått fra 2800 til 3600 moh en etappe som tok ca 5 timer. Landskapet har forandret seg. Trærne har blitt kortere og det dukker opp flere steiner. Det er ikke like frodig og grønt som i går men veldig fin natur. Flere blomster dukker faktisk også opp, ikke forstår jeg hvordan de overlever her oppe. Ellers så føler jeg meg helt topp. Jeg fikk en god natt søvn i teltet og har ikke kjent noe til høydesyke. Vi får servert god mat og guidende våre tar godt vare på oss. Jeg føler vi er en fantastisk fin gjeng som går godt overens. Og vi har utrolig mange flinke folk rundt oss som skal sørge for at vi når toppen. I kveld er det fullmåne og utrolig kaldt, så jeg kledde meg godt før jeg krøp ned i soveposen.
Berit Cathrine: Nok en flott dag og plagene i lysken/hoften ser ut til å gi seg. Etter å ha tilbrakt hele gårsdagen i tett skog var det herlig å få litt utsikt. Som flere andre i gruppen valgte jeg å starte med høydesyke tabelletter (Diamox) fra andre dag. Guidene sa at det ikke skulle ha så mye å si men jeg tenkte at det sikkert ikke kunne skade. Den største bivirkningen ser ut til å være hyppige toalett behov, som jeg følte jeg hadde allerede med alt vannet vi drikker (4 liter eller mer til dagen). Jeg er ikke alene om dette så det blir mange stopp for «å legge igjen en beskjed» som guiden sier. Til nå har det gått greit å finne en stein eller et tre å gjemme seg bak, og det er stort sett mye mer innbydende enn toalett fasiliteten på campene. Jeg tror vi har vært utrolig heldige med gruppen, en hyggelig, morsom og sosial gjeng som det er veldig kjekt å være på tur med. Guiden og bærerne er også veldig dyktige og trivelige. Det ga en skikkelig boost da de overasket oss med sang og dans i campen i dag.
Dag 3
Den lengst dagen så langt som ble delt i to etapper. Først fra «Shira Camp» til «Lava Tower» på hele 4 600 meter, også ned igjen fra «Lava Tower ned til «Barranco Camp» 3950. Inkludert en times lunsj pause på Lava Tower var vi på tur i 9 timer. Været var fortsatt klart og fint men store deler av dagen gikk vi i kraftig vind. Under lunsjen på Lava Tower var vinden så sterk at telte vi spise i nesten blåste av gårde. Etter vært som vi kom høyer opp ble naturen mer «vulkans» og vi så spennende planter og trær. Som dagen før var vi blitt advart om at flere mest sannsynlig ville begynne å kjenne på høyden. Eivind var dessverre en som ble rammet hardest. Da vi endelig kom frem til camp var det middag (for de som klarte spise) også rett i seng for å forberede oss til en tidlig morgen.
Eivind: I natt fikk jeg kjenne på kreftene fjellet har å by på. Det var kaldt og kraftig vind i kastene. Tross alt kulden fikk jeg meg en god natt søvn. I dag gikk vi først opp til 4600 moh for så å gå ned igjen til 3950 moh dette for å akklimatisere. For meg var dette den tøffeste dagen hittil. Da jeg kom opp på 4400 meter startet hodeverken som ble sterkere jo høyere jeg kom. Jeg fikk beskjed om og drikke mye samt spise godt til lunsj som skulle inntas på 4600 meter. Jeg fikk i meg litt mat og drikke før vi startet på nedstigningen. På vei ned var hodeverken fortsatt sterk og jeg begynte å bli kvalmen og hadde flere brekninger. Jeg var klar over at det ikke skulle ta mer en to timer og komme seg fra der vi hadde lunsj til neste camp og soveposen min så dette motiverte meg. Jeg tok to Paracet og gikk rett i seng, men ble vekket med beskjed om at jeg var nøt til og få i meg noe mat. Etter to små poteter og en liten bit kjøtt, kom alt jeg hadde spist den dagen opp igjen. Etter å ha kastet opp en rekke ganger krøp jeg igjen ned i soveposen.
Berit Cathrine: I klart vært med fullmåne og vind fikk vi natt kjenne på kulden på fjellet. Til tross for flere lag med ull og klær i soveposen slet jeg med å få varmen og god søvn. Det var derfor godt å komme seg i bevegelse i dag tidlig. Nok en nydelig dag som kun ble forstyrret av en sterk vind. Kroppen og formen kjennes veldig bra og jeg følger meg heldig som ikke har kjent noe på høyden enda. Jeg merket fort når Eivind begynte å få vondt i hode. Et par hundre høydemeter fra «Lava Tower» hvor vi skulle spise lunsj. Han ble veldig stille og holdt seg bakerst. Jeg prøvde så godt jeg kunne å hjelpe og oppmuntre ham. Selv om guiden sa at det nok ble bedre etter som vi gikk ned igjen fra «Lava Tower» så det ut til å ha motsatt effekt på stakkar Eivind og da vi kom frem til camp var han så dårlig at han bare måtte legge seg. Det var tungt å se på at han hadde det så vondt, og i kjent stil var det ikke snakk om å klage eller å synes synd på seg selv. Jeg håper inderlig han får sovet det av seg og blir bedre til nok en lang dag i morgen.
Dag 4
Dagen var inne for å klatre «The great Barranco wall» også kjent som «frokost-veggen», siden mange vist sender frokosten i retur på vei opp. Vi ble vekket 05.30 og startet tidlig for å unngå kø. Det ble noen luftige svev og vi måtte ta frem litt klatreferdigheter, men med god hjelp fra guidene kom alle seg trygt opp. Mens vi strevde oss opp over i «pole pole» tempo kom bærerne våre løpene forbi så lett som ingenting, og det med telt og store sekker plassert på rygg og hodet. Vi brukte rundt en og en halv time opp veggen og gikk et par timer til før vi kom frem til lunsj stoppet. Her var det mange som kjente på høyden og det ble tungt å komme i gang igjen etter pausen. Vel fremme ved «base camp» gjaldt det bare å få i seg mat så raskt som mulig for å få litt søvn før den tøffeste prøvelsen på hele turen, «summit natten»
Eivind: Etter en natt med helt ok søvn startet jeg dagen med vondt i hodet. Jeg fikk i meg litt frokost og en høydesyketablett før vi startet på den 8 timer lange etappen som skulle ta oss opp til 4600moh. For meg var dagen i dag helt jævlig, jeg gikk helt bakerst i gruppen hadde vondt i hodet, var kvalmen og tappet for krefter. Jeg liker ikke å være svak og få hjelp av andre. Men hadde det ikke vært for guiden Frank som bar baggen min og Berit som motiverte meg er jeg ikke sikker på om jeg hadde klart dagens etappe. Jeg gikk som sakt helt bakerst og det eneste jeg fokuserte på var beina til personen fremfor meg. Jeg tenkte på hvor heldig jeg er som er på denne fantastiske reisen vi er på og hvor mange i verden som har det mye verre enn hva jeg har nå. Dette hjalp meg til å gjennomføre dagens lange etappe. I dag fikk jeg også i meg litt middag da vi kom frem. Jeg tok to hodetabletter og en tablett for kvalmen før jeg krøp ned i soveposen for kun 3 timer søvn før toppnatten skulle starte.
Berit Cathrine: Dagen startet bra med klatreturen opp «Barranco wall». Det ble på en måte litt spennende å måtte anstrenge seg og tiden gikk fort. Eivind var dessverre ikke blitt bedre over natten og etter vært måtte jeg nærmest tvinge ham til å la en av guiden ta dagsekken hans. Jeg synes fryktelig synd på ham og skulle så gjerne ønske det var noen jeg kunne gjøre. Selv hadde jeg i dag igjen lite symptomer på høydesyk, noe som nesten føltes litt urettferdig over for de ander som slet. Luften kjennes litt tynn og det merkes på pulsen at man jobber hardt selv om man holder et veldig lavt tempo. Bortsett fra det begynner det å merkes på kroppen at man har vært på tur noen dager, men langt i fra så ille som jeg hadde trodd det skulle bli.
Dag 5
Etter under 3 timer med urolig søvn ble vi vekket klokken 23.00 «It’s time». Vi tok som instruert på oss nærmest alt vi hadde av klær, 4-5 lag hver og tvang i oss litt mat før vi satt i gang. Det er vanlig å gå på natten for å få best forhold og for å få med seg soloppgangen, men det føltes ikke optimalt med så lite hvilke før en så stor oppgave. (Det er nok her den ekstra dagen det er mulig å få med på «Macheme» ruten kommer godt med). Med hodelykter gikk vi i en kø av andre grupper opp mot toppen som vi så vidt kunne skimte i månelyset. En stigning på hele 1200 meter (fra 4 600 til 5 895). På grunn av kulde hadde vi bare korte pauser hver andre time. Stien var bratt og det var stor pågang så det tok over 6 timer å komme oss opp til «Stella Point», siste milepæl før selve toppen. På det tidspunktet hadde vi mistet 2 fra gruppen som gikk i eget tempo med hver sin guide. Det var lett og merke at alle var utslitte og påvirket av høyden. Guidene gjorde en fenomenal jobb med å synge og motiver gruppen og fikk tilslutt alle fra gruppen bortsett fra en dame som fikk kraftige ryggsmerter, helt opp til toppen på 5 859 meter.
Etter et par minutter på toppen var det tiden for å komme seg ned igjen. I en slik høyde vet man aldri hva som kan skje, så guiden ville ha oss ned igjen så fort som mulig. Vi tok en bratt snarvei og kom oss ned igjen til camp på rundt 3 timer. Stien var bratt og full av løs grus så her kom stavene godt med. Vi var så slitne at vi nærmest falt om i teltene og sluknet i den lille timen vi fikk hvile. Det var nemlig ikke over enda! Vi måtte ned til en camp som lå enda lavere, og en ny 5 timers tur i bratt nedoverbakke ventet oss.
Eivind: Da vi ble vekket igjen klokken 23.00 for å starte siste etappe på vei mot toppen følte jeg meg mye bedre. Hodeverk og kvalme var borte, matlysten var så som så men jeg fikk i meg litt frokost. De 4 første timene gikk veldig fint, men så begynte jeg å merke at jeg ikke hadde fått i meg nokk næring de siste dagene. Kroppen var utrolig slapp, jeg følte at jeg ikke hadde noen krefter. Det ble en lang og tøff natt, tempoet var utrolig sakte med temperatur på nærmere -20. Luften ble tynnere og jeg ble sliten for hver minste ting. Bare det og drikke vann var tungt. Berit begynte også å merke høydesyken. Jeg følte meg hjelpeløs som ikke kunne hjelpe/motivere henne. Etter 6 timer i bratt stigning nådde vi endelig Stella Point. Da visste jeg at det bare var litt over 1 time igjen til toppen og med litt cola og en halv Snickers fikk jeg ny energi. Solen var på vei opp og det begynte og bli lyst mens vi nærmet oss toppen. Jeg samlet krefter for å snu meg to ganger for å se den spektakulære soloppgangen som var litt av et syn. Endelig fremme 5 895 MOH utrolig sliten men med en mestringsfølelse jeg aldri har opplevd før. Alt det vonde var glemt da jeg stod på toppen av Kilimanjaro og nøt utsikten. Jeg ble bedre og bedre i løpet av nedturen og følte meg ganske så bra da vi etter 9-10 timer nådde campen og fikk oss en time søvn. Før vi ble vekket til mat etterfulgt av en 5 timer lang tur ned til neste camp. Jeg spiste godt og følte meg veldig bra igjen, spesielt med tanke på hvordan jeg har hatt det de siste dagene. Siste etappe for dagen ble en hard påkjenning for knærne. Men det var utrolig deilig og komme frem til campen vaske seg litt og få servert en deilig middag. Og sist men ikke minst en god natt søvn.
Berit Cathrine: I natt ble det også min tur å kjenne på kreftene fra høydesyke og faktumet at vi bare hadde hatt et par timer søvn gjorde ikke opplevelsen bedre. Natten startet greit, Eivind var bedre i form igjen og alle virket spente og motiverte på å komme seg gjennom den siste prøven. Etter hvert som vi jobbet oss sakte oppover ble ting verre. Da vi endelig stoppet for å ta første pause var jeg sikker på at vi måtte ha gått i minst tre timer, så det var skuffende å se at det faktisk bare var to. I rundt 20 minusgrader og vind begynte kulden å bite. Jeg tok frem min 10 år gamle MP3 spiller som jeg hadde tatt med for anledning, og ble distrahert av gode gamle slager i en liten time før kulden tok knekken på batteriet. Hode begynte å verke og jeg kjente at magen ikke var fornøyd med stigningen. Etter 3-4 timer var jeg kald og svettet samtidig og var redd for at kvalmen skulle komme ut både i den ene og andre enden. Jeg ville nødig stoppe og miste gruppen, så jeg ble lettet da jeg spurte en av guidene om det var pause snart, og vi stoppet bare et par minutter etter. Jeg var ikke veldig høy i hatten der jeg måtte gjemme meg bak en stein med buksene på knærne i -20 grader, men var veldig glad for at jeg fikk gjort det så «beskjeden» ikke havnet i buksa. Det hjalp litt på formen og med guidene som sang og motiverte oss kom vi endelig opp til Stella Point. For første gang på turen måtte jeg også ty til litt smertestillende. Jeg proppet i meg 2 Ibux og en kvalmestillende tabelltet og med litt cola som Eivind hadde med ga det meg energien jeg trengte. De siste stykket var ikke så bratt, men jeg følte vi gikk som zombier og så vidt la merke til den nydelige soloppgangen. Da vi endelig så skiltet kom det er par tårer. Vi hadde klart det, sammen! Mestringsfølelsen og lettelsen var enorm og jeg var utrolig imponert av Eivind som hadde slitt med høydesyke i flere dager og allikevel kom seg opp.
Turen ned igjen til «base camp» gikk greit selv om det kjentes i knær og hofter. Jeg sovnet før hode traff puten og da vi kun etter en time søvn ble vekket igjen var det tøft å komme seg opp for å gå nye 5 timer bratt nedover til neste camp. Jeg var enda kvalm og med dårlig knær ble det noen lange timer.
Dag 6
Fordelen med å ha gått så langt dagen før var at vi nå bare hadde 3 timer igjen til utgangsporten på ruten. Alle var i seng før klokken 20 kvelden før, så selv om vi ble vekket klokken 07.00 hadde vi fått en god natt etterlengtet søvn. Da frokosten var spist var det på tide å ta farvel med bærerne. De hadde stilt seg opp da vi kom ut av fellestelte og sang og danset for oss igjen. Til tross for slitne kropper og spesielt knær etter den bratte nedstigningen klarte vi holde et godt tempo og det var en fornøyd gjeng som endelig kom frem til porten hvor bussen ventet på oss.
Vi feiret med en lunsj og en øl (selvfølgelig av merket Kilimanjaro) før vi ble kjørt tilbake til hotellet hvor vi fikk ta en etterlengtet dusj. På ettermiddagen var det seremoni hvor vi fikk utdelt diplom og tok farvel med guidene. På kvelden var nok de fleste mest klare for en god seng, men siden det var siste dag bestemte vi oss for å ta en middag sammen i sentrum. Det ble en hyggelig kveld og en fin avslutning på turen.
Se stemningsrapport fra campen:
Eivind: Dagen i dag har vert utrolig behagelig. Etter en god natt søvn har jeg i dag fått i meg rikelig med mat og drikke og følt meg helt topp. Det er klart det kjennes i beina men det skulle jo bare mangle. Det tok oss litt over to timer fra siste camp til hvor vi ble hentet med buss, slakt nedover på fin sti, en fin avslutning på turen. Det har for meg vert en utrolig krevende tur, men absolutt vert strevet. Hadde det ikke vært for at jeg var en del av en gruppe med utrolig mange flinke folk rundt meg tror jeg det hadde blitt en lang vei til toppen. Så tusen takk til alle i teamet, en motiverende kone og ikke minst sekkebærer Frank.
Berit Cathrine: Siste dag gikk bra. Formen var enda ikke på topp men etter en god natt søvn gikk det mye bedre. Det var utrolig herlig å komme i mål og jeg tror sjeldent jeg har drukket en øl som smakte så godt, eller hatt en så etterlengtet dusj. Jeg kjente meg enda litt dårlig men ville fortsatt bli med på siste middag med den flotte gjengen. Jeg hadde jo tross alt nådd toppen av Kilimanjaro når jeg var så dårlig, så en middag på byen måtte jeg også klare.
Alt i alt synes jeg turen har vært en utrolig opplevelse som jeg ikke ville vært for uten. Selv om det tok nesten en hele uke før kroppen og formen ble god igjen for min de (mulig det også kan skyldes en matforgiftning). Jeg følte meg uansett veldig heldig som ikke ble dårlig tidligere på turen. Jeg hadde i forkant begynt å tenke på om 6 dager på tur i «pole, pole» tempo og stor fare for høydesyke var verdt det for å nå en fjelltopp, men det kan jeg konstatere at det absolutt var. En mestringsfølelse uten like, herlig tur forhold, spennende natur og viktigst av alt et fantastisk turfølge. Hadde det ikke vært for dem tror jeg ikke vi hadde nådd toppen. All ære også til det profesjonelle teamet vi hadde med fra G-Adventure. Vi ble supert imponert og vil anbefale alle som tenker på å bestige Kilimanjaro til å bruke dem. Selv om vi nå tviler på at vi ville gjort det igjen, vil jeg ikke utelukke at vi aldri vil begi oss ut på noe lignende igjen. Hakuna mattata!
