En reise tilbake i Sør-Afrikas historie

"Robben Island" er nærmest et obligatorisk turistmål hvis man tar tuen til Cape Town. Vi hadde det høyt på vår listen over hva vi ville få med oss, og når vi fant en tur som kombinerte "Robben Island" med Township tur fikk vi slått to fluer i en smekk. Guiden hentet oss og et hyggelig svensk pensjonistpar i sentrum. Dagen startet på " District Six " i Cape Town, et historisk museum fra Sør-Afrikas dystre fortid. Det hele startet på 1650 tallet da et nederlandsk selskap besluttet at de ønsket å sette opp en forsyningsstasjon for handelsskip i Cape Town. Dette var lenge før Suez-kanalens tid så alle skip som skulle fra Europa til Asia måtte seile i flere måneder rundt Afrika. Senere i 1795 ankom også britene Sør-Afrika, de var opptatt av å sikre at det viktige handelspunktet ikke falt i Franske hender. Dette ble starten på en årrekke med krig, konflikt og et europeisk overherredømme.

Den politiske Apartheid ideologien ble formalisert og implementert i 1948. Apartheid stammer fra det nederlandsk og betyr «adskillelse». Systemet ble oppretthold gjennom en rekker lover som definerte rasebaserte rettigheter. Lovende definerte hvor de forskjellige gruppen kunne bo, hvilke jobber de kunne ha, samt utdanning, helsetilsyn og strafferettslige ansvar og rettigheter. De "hvite" hadde alle rettighetene i systemet og forbød blant annet partnerskap på tvers av folkegruppene. Guiden fortalte at de som var gift på tvers av rasen ble tvunget til å skille seg etter låvene ble implementert. Alle som ikke falt inn i kategorien «hvite» ble grovt diskriminert og behandlet svært dårlig. «District Six» var et av mange sentrale områder i Sør-Afrika hvor de "ikke hvite" beboerne ble tvangsflyttet på grunn av sin opprinnelse og hudfarge. På bakgrunn av Apartheid lovene ble over 66 000 mennesker fra «District Six» i åren 1966 til 1982 tvunget til å flytte fra hus og tomtene sint til Townships utenfor byen. Området var tiltenkt å bli forretningsdistrikt for de "hvite" så husene ble jevnet med jorden av bulldosere. Etter utallige protester ble det ikke noe av bygningene "District six" området ble stående tomt til regjeringen etter Apartheids fall i 1994 gradvis har gitt tilbake jorden og bygget huser til de som kan bevise at de ble tvangsflyttet. Måten europeerne tok seg til rette på og skapte et skille på bakgrunn hudfarge er forferdelig, og det er nesten ufattelig at dette foregikk for kun 24 år siden. Enda mer trist og skremmende er det at mannen som nylig har blitt valgt til verdens mektigste stilling, den dag i dag fortsatt ønsker å skille mennesker på grunn av nasjonalitet og religion.

.

.

.

.

Etter omvisningen på museet kjørt guiden oss videre til Township områdene utenfor Cape Town. Township refererer til underutviklede urbane bo områder. I utkanten av det første området fikk vi besøke et lokalt samfunnshus. Her ble det laget og solgt mange former for håndverk som smykker, keramikk, malerier og lignende. Regjeringen støtter de lokale slik at det kan drive opplæring av innbyggerne i Townshipene slik at det selv kan lage og selge egne produkter. Turen gikk videre til en enda fattigere township hvor vi fikk komme inn i et av husene. Huset bestod av et lite oppholdsrom med kjøkken, 6 soverom og et bad (hvis det i det hele tatt kan kalles det). Soverommene kan ikke ha vært mer en 2 kvadratmeter, så med 3 enkelt senger plassert i rommet var det nesten ikke nok gulvplass til å gå mellom. Klær og andre eiendeler var stablet i stativer over sengene. Guiden forklart at det normalt bodde 3 (!) familier i hvert rom, en seng på hver familie. På vei tilbake til byen kjørte vi gjennom flere Townships. Det så ut til å være ganske stor forskjell på standard i de forskjellige områdene, alt fra slum-skur til små hus. Som guiden sa da vi kjørte inn i områder med huser " this is a little bit very much nicer area". Vi så alt fra frisørsalonger som ble drevet i små containere til grillet kjøtt som ble tilberedt og solgt på gaten. Guiden vår stoppet for å kjøpe seg lunsj, et halvt sauehode til det som tilsvarer rundt 18 kr. Det svenske paret og vi takket høflig nei. I Sør-Afrika er det estimert at rundt 38% av befolkningen bor i Townships. Det er trist og vondt å se levekårene til de som har minst i slike land. Selv om man har sett bilder og lignende, blir det ekstra sterkt når man kommer så tett inn på. Forskning visert at ekstrem fattigdom er blitt mer enn halvert over de siste 20 årene. Det er godt å vite at det går i riktig retning, men for familien vi så i dag går det dessverre alt for sakte.

.

.

.

.

.

.

.

.

Etter Township turen satt vi kurs for Robben Island. En liten øy som ligger 11 km utenfor Cape Town og som fra slutten av 1700 tallet ble benyttet til å isolere mennesker fra omverden. Først og fremst som fengsel men også som tuberkulosesanatorium i en periode. Øya er i dag en populær turistattraksjon, mest kjent for fengselet hvor Nelson Mandela satt innesperret i 18 år. Vi har lest og hørt den imponerende historien om folkehelten Nelson Mandela, som etter å ha sittet fengslet i totalt 27 år for sitt politiske engasjement ble folkevalgt til Sør-Afrikas første fargede president og klarte å føre landet inn i et multietnisk demokrati. Båtturen fra Victoria & Alfred Waterfront tok rundt 45 minutter hver vei. Vi var heldige med vind og vær så turen bort gikk relativt rolig for seg. I motsetning til turen tilbake da bølgene hadde tatt seg kraftig opp og vi så flere som måtte ty til å "mate fisken". Da vi kom frem ble vi fordelt i 3 busser hvor vi første del av turen ble vi kjørt rundt på forskjellige stopp samtidig som guiden fortalte mer om historiene til Robben Island. Vi fikk se en grøft som fangen selv hadde gravd ut. De fleste fangene måtte jobbe med slikt tungt arbeid, uten ordentlig verktøy eller sikkerhetsutstyr. Ofte til ingen nytte. Grøftene hadde ingen funksjon annet enn å straffe fangen til hardt arbeid. Slik jobbet de i 8 timer til dagen, 5 dager i uken. Guiden fortalte at vaktene var instruert til å skyte for å drepe hvis noen av fangene prøvde å kommunisere med hverandre eller ikke jobbet hardt nok. Han pekte og ut en liten hule som han fortale fungert som kombinert toalett og spisesal for fangen som jobbet ute. I tillegg hadde hulen en siste funksjon, det ble det uformelle "universitetet" på øya. Flere av fangen var ikke ferdigutdannet så flere av fanger delte ansvar for «utdanne» andre når de fikk mulighet. Etter den korte bussrunden ble vi sluppet av ved selve fengselet. Her ble vi møtt av en tidligere politiskfange som guidet oss i fengselet. Han tok oss med inn i en av fangecellene hvor han fortalte at de som ble sett på som "følgere" sonet sammen. De som ble sett på som «ledere» ble satt på enkelt seller. Guiden vår var blitt pågrepet som student for planlegging av en fredelig protest og måtte sone 5 år på Robben Island. Han fortalte om livet i fengselet og de umenneskelige forholdene de sonet under. Cellen vi var i var tiltenkt for 20 fanger men hadde ofte opp til 100 stykker som sonet der samtidig. Maten var mildt sagt enkel, og det forekom ofte at den var "krydret opp med" mark og mugg. De få gangene fangene fikk dusje var de i kaldt sjøvann. Rettigheter og goder ble gitt på bakgrunnen av et karakterer system basert på oppførsel.

Tilslutt fikk vi en rask omvising i andre deler av fengselet hvor vi blant annet fikk se enkeltcellene, inkludert cellen til Nelson Mandela. Selve omvisningen av fengselet gikk raskt og det var vanskelig å få med seg alt guiden fortalte i en gruppe på rundt 20 mennesker. Selv om det ikke levde helt opp til forventningene våre, var vi veldig glad for at vi fikk med oss Robben Island. Det er en viktig del av historien til Sør-Afrika og Nelson Mandela. Etter å ha sett forholdene Mandela sonet under, er det enda mer imponerende å tenke på at han klarte å tilgi de som hadde fengslet ham. Det er ikke overraskende at han blir sett på som en nasjonal folkehelt eller at han i 1993 fikk tildelt Nobels fredspris.

Med mulig unntak av den tidligere nevnte innehaveren av verdens mektigste stilig, unner vi ingen politikere og måtte sone i slike forhold. Denne mannen hadde sikkert hatt godt av en tur/et lenger opphold på Robben Island. Kanskje det er denne øya den nå verdenskjente jordbruks-mekanikeren fra Norge skulle hatt med seg Trump til. På spørsmål om hvem han hadde ville hatt med seg hvis han var strandet på en øde øy, svarte han nemlig genialt «Da tar jeg en for laget, og tar med meg Trump».

.

.

.

.

.

.

.

.

.