Første dag som frivillig på barnehjem

De neste 4 ukene skal vi jobbe på et barnehjem eller det som nå blir kalt for et barne- og ungdoms omsorgssenter, i Cape Town. I søknaden vår til frivillighetsorganisasjonen skrev vi at vi kunne tenke oss å jobbe på et av barnehjemsprosjektene deres og ble dermed plassert i et hjem for jenter som har blitt misbrukt, forlatt, forsømt eller som har mistet foreldrene sine. Et par uker før oppstart fikk vi tilsendt informasjon om senteret. Her stod det at vi skulle jobbe med 40 barn og ungdommer i aldere mellom 3 - 18 år. På forhånd var vi ganske nervøse på hvordan det skulle bli å jobbe med barn og ungdommer som har hatt så vanskelige oppvekster. Barna vi jobbet med i India hadde i det minste en familie å komme hjem til hver kveld, så vi var klar over at dette ville bli veldig annerledes. Wayne og Kulsum fra vertsfamilien kjørte oss til jobb første dagen. De satt oss av ved en stor byggning som kunne se ut som en skole. Her ble vi møtt av en hyggelig mann som var rektor på senteret. Han fortalte at de for øyeblikket hadde 33 jenter i alderen 7-18 år boende og forklarte litt hvordan de drev sentret. Han forklarte at alle jentene bli integrert i samfunnet og at de går på forskjellige skoler i nærområdet.

Rektoren fortalte at de har to husmødre som bor i huset og tar seg av jentene. Ellers har de en kokk, en sjåfør, en sekretær, en sosialarbeider i tillegg til ham selv som jobber der på dagtid. Han sa at de ikke hadde noen detaljerte beskrivelse av oppgavene til de frivillige, men at det i hovedsak gikk ut på å være sammen med og ta vare på jentene. Han fortalte at de var veldig underbemannet og at det derfor var veldig hjelpsomt og ha frivillige som kunne hjelpe til med lekser, aktiviteter og lignende. Til slutt tok han oss med på en omvisning hvor vi fikk hilse på flere av de ansatte og sett huset. Jentene var på skolen så det var nesten tomt i bygningene. Første etasjen bestod av et stort kjøkken og en spisesal, et vaskerom, kontorer og noen bad. I andre etasje var det flere bad og soverommene til jentene. De fleste delte rom med 4-5 andre jenter, mens noen av de eldste fikk bo på tomannsrom.

Etter omvisningen snakket vi lenge med sosialarbeideren. Hun fortalte oss litt om hvordan hun jobber med både individuell- og gruppeterapi for jentene. Hun forklarte at det å bli plassert i et slik senter betraktes som siste utvei og jentene kun ble plassert hos dem hvis de ikke hadde noen andre familiemedlemmer eller fosterfamilier de kunne bo hos. Hun advarte oss om at det kunne være vanskelig å komme tett på mange av barna og at flere frivillige hadde gitt tilbakemeldinger på at de synes det hadde vært utfordrende å jobbe der. Hun sa derfor at vi bare måtte snakke med henne eller rektoren hvis vi fikk problemer og at vi måtte gi beskjed hvis ikke jentene behandlet oss med respekt. Det var ikke vanskelig å høre når jentene var tilbake fra skolen. 33 jenter i en spisesal hever støynivået i hele huset betraktelig. Sosialarbeideren fikk introdusert oss for noen før hun gikk ut og lot oss bli igjen. De fleste gikk opp for å skifte fra skoleuniform før de kom ned igjen og fikk litt brødmat. Vi snakket litt med noen av jentene og ble så med å hjelpe kokken med å smøre på skiver til dem. Etter matservering fikk vi hjelpe til med lekser og med å legge på bokbind på bøkene de hadde fått til det nye semesteret. Dette er nok en oppgave mange foreldre og barn misliker, og på et barnehjem med 33 jenter i skolealder får dette en helt annen dimensjon. Hver av jentene hadde rundt 5 bøker hver. Det blir altså over 165 bøker som trenger bokbind. Etter mange år uten trening gikk det ikke akkurat fort med oss men vi ble heldigvis mer effektive etterhvert.

Da vi ble hentet på kvelden følte vi oss litt overveldet. Til å ha vært første dag synes vi det hadde gått relativt bra, men vi merket klart at det var mange forskjellige jenter der med svært ulike behov. Jentene var på langt nær så imøtekommende som barna vi jobbet med i India som sleng seg rundt halsen på oss fra første stund. Med disse jentenes bakgrunn er det nok for mange naturlig å ikke stole på voksne, og veldig forståelig at det vil ta tid å bygge opp tillit.

Med 33 jenter med et så stort sprang i alder og personligheter, forstod vi at det neste ukene ville bli krevende. Vi vil så gjerne gjøre en forskjell for jentene i tiden vi har sammen med dem, men er rett og slett ikke sikre på hvordan vi best mulig kan gjøre det.