Varanasi – byen hvor ritualene rundt liv og død blir fremstilt i full offentlighet

Etter planen skulle vi kun reise innom det så kalte gylne triangel etter besøket i Mumbai (Delhi, Agra og Jaipur,) men vi hørte mer om Varanasi forstod vi at dette var en by vi måtte få med oss. Med litt justeringer i planen, inkludert to netter på buss, fikk vi heldigvis sneket inn Varanasi i reiseruten. Varanasi er en av de eldste kontinuerlig bebodde byer i verden og er i dag et viktig kommersielt sentrum og et jernbaneknutepunkt i India. Byen ligger ved bredden av Ganges elven og regnes som Indias religiøse hovedstad og den mest hellige av de syv viktigste hinduistiske byen i verden. Pilgrimer kommer til Ganges for å skylde bort synder i det hellige vannet, eller for å kremere sine kjære. Ifølge den hinduistiske religion unnslipper man sirkelen av gjenfødelse hvis man dør i Varanasi og oppnår frelse, så mange kommer til byen rett og slett for å dø.

Etter en litt forsinket nattbuss som brukte 12 timer istedenfor 9, kom vi ikke frem til Varanasi før godt ut på morgenen. Vi klemte oss alle fire med bagasje inn i en liten Tuk-Tuk som fraktes oss til sentrum. To kilometer fra hotellet stoppet sjåføren og forlangte at vi skulle gå det siste stykket. Vi trodde først han prøvde å lure oss, men forstod til slutt at faktisk store deler av gatene som ligger langs elvebredden er for smale for trafikk, til og med for Tuk-Tuk. Vi tok på oss sekken og smøg oss gjennom de smale gatene og fant takket være Google Maps frem til hotellet.

Vi fikk i oss en rask sen frokost/tidlig lunsj før vi møtte Sumith, den lokale guiden som skulle ta oss med på vandre- og båttur i Varanasi. Han tok oss med på tur i den nordlige delen av byen. Vi startet ved et gammelt tempel som hadde fascinerende detaljer og som lå godt gjemt i en liten bakgate. Turen gikk vider til et lokalt blomstermarked hvor alle byens kulturer og religioner møtes daglig til forhandlinger på dekorasjoner til alle livets anledninger. Alt fra bryllupskranser til kremeringsdekorasjon. Vi stod på en takterrasse og betraktet livet og røren som foregikk under oss på markedet hvor alle var så opptatt at det ikke en gang enset oss.

I løpet av dagen guidet Sumith oss gjennom de små gaten. Vi fikk se fargerike markeder, tekstilforretninger, templer, moskeer og spennende bygninger, arkitektur og stiler. Vi lærte mer om historien til Varanasi og med så kort tid til rådighet var vi veldig glad for å ha en lokalkjent med oss. Sumith var hjelpsom med å svare på spørsmål og kunne til og med forklare det populære fenomenet «gatetannlege». Flere steder langs gaten satt det menn som utførte avansert tanninngrep med det som så ut til å ikke være så alt for avanserte instrumenter. Sumith fortalte at besøk hos dem koster like mye som hos ekte tannleger, men at lokal befolkningen på grunn av tillit og tradisjon fortsatt foretrekker gatetannlegene. Dette til tross for at gatetannlegene ikke har noen form for formell tannpleieutdanning, og i tillegg heller ikke benytter bedøvelse.

.

.

.

.

.

.

.

.

Like før solnedgang tok Sumith oss med på en rotur langs elvebredden av Ganges. Her la vi til like ved Varanasi største krematorier hvor vi fikk være vitne til det intime ritualet.

I hinduismen er det vanlig at døde blir kremert så snart som mulig, helst ved neste solnedgang eller soloppgang. Det er kun menn som tar del i selve kremeringen og den nærmeste eldste mannlige slektningen spiller en viktig rolle i seremonien. Før seremonien klipper ham av seg håret og går kledd i hvite klær. Den døde blir vasket, tildekket av et hvitt klede og lagt på en båre av tre som deretter blir dekorert med sjal og blomster før frakten til krematoriet. I Varanasi finnes det egne båter som frakter båren og de nærmeste pårørende. Når det kommer frem blir kroppen til den døde vasket i Ganges elven før sjalene og blomstene blir fjernet. Familien løfter så kroppen iført det hvite kledet fra båren og over på bålet de har bygget. Den nærmeste sørgende henter den hellig flamme i et tempel og går rundt bålet tre ganger før han han tenner det. Kremeringen tar ofte to til tre timer og starter markeringen for en 13 dagers lange sørgeperioden.

Det var en spesiell og litt skremmende opplevelse å sitte bare noen meter fra der kremeringene foregikk. Syv bål brant og flere var i ferd med å bli tent opp. Vi ble fortalt at kremeringen foregår hele døgnet og at det hver eneste dag blir utført over 200 kremeringer i Varanasi. Før båtturen var over ble vi også tatt med et par hundremeter lenger opp i elven. Her fikk vi se seremonien som holdes hver kveld hvor prester fremfører et flammeritual som ofring til gudene.

.

.

.

.

.

.

.

.

Varanasi må være den meste spesielle byen vi har vært i. Elendigheten var godt synlig med flere både eldre og syke fattige mennesker som ventet på døden. Vi hadde til og med leste at man ofte kunne se kroppsdeler i elven fra de som ikke har råd til nok brensel for kremering, men slapp heldigvis unna det synet.

Ritualet og omstendigheten rundt døden i Varanasi virket på ingen måte å få den verdigheten det burde. Kremeringen foregår midt i et kaos av mennesker, kyr og hunder og nysgjerrige turister som oss. Vi så til og med en som svømt like ved kremeringsområdet, og helt åpenlyst lete etter smykkerester eller gullplomber fra de kremerte. De involverte virket upåvirket av det som foregikk rundt dem. For dem er dette en naturlig del av liv og dø hvor hovedpersonen når sitt endelig mål.

Det var veldig spesielt å oppleve Varanasi og selv om vi fikk inntrykk vi nok sent vil glemme, var vi glad for at vi hadde fått med oss byen på reiseruten.