Et rørende farvel

Når du sitter på rommet i et fem stjerners hotell og skal prøve å skrive om barna du har vært sammen med den siste måneden som bor i falleferdige skur...

Det føles like dumt ut, som det må høres ut! Vi tenkte at det skulle bli herlig å unne seg et par netter på et fint hotell. På en måte var det deilig å ha varmt vann i dusjen og slippe å tenke på rottene som vi har delt hus med, men samtidig kjennes det helt feil.

Dette må være det vanskeligst innlegget vi har skrevet så langt. For det første fordi det virker umulig å beskrive hvor utrolig det har vært å jobbe som frivillige her i India, for det andre fordi vi nok ikke helt har innsett at vi har dratt fra barna vi har blitt så sterkt knyttet til, og for det tredje fordi vi ikke har klart å prosesser tankene og følelsene vi sitter igjen med. Allerede nå etter å kun ha skrevet de første avsnittene klare jeg ikke å holde tårene tilbake.

Vi får begynne med å prøve å beskrive vår siste uke som frivillige i barnehagen og slummen.

---

Barnehagen

Det har vært en spesiell uke. Samtidig som vi har prøvd å få det meste ut av den siste tiden med barna, har vi ikke klart å la vær å grue oss til å dra fra dem. Heldigvis ble uken såpass travel at vi ikke fikk så mye tid til å tenke på det. Kveldene har gått med til forberedelser og gavehandel til barna, hvor tirsdagskveld ble tilbrakt på et shoppingsenter og onsdagskveld på det lokale markedet.

Vi ville også gjøre noe hyggelig for barna og arrangerte derfor juleverksted i barnehagen på tirsdag. Barna var i ekstase når de fikk lage egne julelenker og høre musikk. Det ble dans og moro og de små julelenke-kunstnerne var synlig stolte når de ferdig resultatet ble hengt opp som dekorasjon. På onsdag kom det enda mer kunst på veggen i barnehagen da vi lot dem bedrive sin favoritt aktivitet, tegning. Vi hadde med et ark til hvert av barna med navnet deres og figurer som de fikk fargelegge og henge opp.

Ellers har tiden i barnehagen gått med til undervisning, lek og kos. På torsdag som var siste dag hadde vi med gavene vi hadde kjøpt. Guttene fikk hver sin cricket poloskjorte og jentene en kjole. I tillegg fikk alle hvert sitt pennal, en skriveblokk og noen tegnesaker. Koordinatoren fortalte at det var sjeldent barna fikk slike gaver og vi kunne tydelig se at de ble både glade og stolte. Flere ville til og med ha på seg klærne med en gang.

Dessverre var det to av barna som ikke møtte opp. Vi har blitt fortalt at dette er et vanlig problem både i barnehagen og slummen, og at det oftest skyldes mangel på oppfølging fra foreldrene. Da vi spurte hvorfor det er slik fikk vi svar om at det er vanskelig å få foreldrene til å stole på frivillige organisasjoner. Mange er redde for at barna skal bli kidnappet og noen tror også at organisasjonen prøver å konvertere barna siden de samarbeider med kristne stiftelser. Mangel på oppmøte fra barna forekommer ofte også på skolen og resulterer i at flere barn dropper ut. Forklaringen på manglende oppfølging fra foreldrene er at de selv ikke har utdanning og derfor ikke vet bedre. Dette er nærmest uforståelig for oss som selv har sett at alternativet for barna er å tilbringe hele dagen ute på de farlige arbeidsplassene til foreldrene samtidig som de går glipp av utdanningen som kan hjelpe dem til en bedre fremtid.

.

.

På torsdag kveld var det julefest i barnehagen. I mangel på å ha med noe som i det hele tatt ligner på fin-antrekk hadde vi på forhånd handlet inn tradisjonelle klær. Eivind stilte i sort «aladinbukse» og lange skjorte med matchende skjerf og jeg i sari. I tillegg til barna «våre» var også flere eldre barn med og bidro til underholdningen. De fremførte danser, skuespill og sang. Barna "våre" var med på en dans og en sang. De eldste klarte seg veldig bra mens de yngste hang ikke helt med, men var utrolig søte når de prøvde. Selv om alle foreldrene var invitert var det bare et par mødre som hadde møtt opp, men med flere medlemmer fra kirken og de andre frivillige vi har jobbet sammen med i slummen ble det heldigvis litt flere publikummere.

Høydepunkt for barna var da nissen kom etter oppvisningen. En oppgave Eivind hadde fått tildelt og selvsagt akseptert uten å nøle. Han ble litt skeptisk da han like før ble fortalt at han måtte danse for barna men tok utfordringen på strak arm. Det var stor stat for barna som fikk hilse på nissen og fikk en liten gave hver. Litt mindre stas ble det for Eivind, som i 30 varmegrader holdt på å besvime i det varme nissekostymet.

Siden barnehagen var stengt på fredagen ble julefesten siste gang vi fikk være sammen med barna. De hadde blitt fortalt at det var siste dagen vår men forstod nok ikke helt hva det innebar, og må nok ha lurt på hva som foregikk siden vi ville løft på og gi dem klemmer helte tiden. Da vi fikk beskjed om at vi måtte dra fikk vi tatt farvel en siste gang og jeg kjempet tappert for å holde tårne tilbake. Jeg skulle ikke lenger en inn i bilen før jeg ikke klarte å holde igjen og tårene strømmet som en foss i det vi kjørte fra barna. De fleste stod smilende og vinket, men lille Adhi stod helt stille og speidet etter bilen som forsvant.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

Slummen

Siste uken i slummen var og veldig fin, men det ble også der vanskelig å også måtte ta farvel med barna på fredag. Av det rundt 35 barna som møter opp hver dag har vi blitt mest knyttet til de fire vi har ar hatt undervisningsansvaret for.

Barna på fem og seks år vist enorm progresjon i ukene vi har vært sammen med dem. De har blant annet lærte å bruke fingrene til å regne ut både addisjon og subtraksjon mattestykker, de forstår nå hvordan de engelske tallene fra 1-20 faktisk skrives og de har blitt bedre på hva de forskjellige fargen og bokstaven i alfabetet heter på engelsk.

Det som er mest givende er å se at det virker som de har blitt mye trygger på seg selv. Det viser at forsøket med å gi dem egne lærer var vellykket. Vi har laget en egen perm med opplegget vi har hatt og har skrevet en to sider lang oppdatering som koordinatoren har lovet å gi til de som tar over barna i gruppen vår. De er alle sjenerte og rolig barn som sliter med konsentrasjonen og har nok av den grunn falt utenfor og fått lite oppmerksomhet i større grupper. Vi håper derfor at det forsetter å komme nok frivillige til at de kan fortsette å få ekstra oppfølging.

På fredag bestemte vi oss for å ha en litt annerledes undervisning for dem siden det var vår siste dag. Vi startet som vi pleier med at hver enkelt sier hva de heter og hvor gamle de er på engelsk (Når det kommer nye frivillige blir nemlig hvert enkelt barn bedt om å gjøre dette foran alle, og «våre» barn var merkbart ikke komfortable med det). Etter flere uker med øving gikk både dette og en rask gjennomgang på tall og farger veldig bra. Etter dette fikk de tegne med nye fargeblyanter som vi hadde kjøpt for anledningen. Siden det var vår siste dag trodde barna det var gaver og stappet lommene fulle. Vi hadde fått streng beskjed om å ikke gi individuelle gaver til kun noen av barna da det skaper konflikt mellom både barna og foreldrene. Vi måtte derfor forklare at fargeblyantene var felles for alle og samle dem inn igjen. Etter tegning fikk vi også til en runde med stige spillet før vi tok dem med bort til de andre barna for mer lek og moro.

Når alle barna var samlet kunne vi dele ut gaven vi hadde kjøpt. Vi forstod tidlig at det var vanlig at frivillige tar med en liten gave når de har siste dag. Barna har nemlig utallige ganger spurt oss og de andre, «last day teacher, last day uncle?» fordi de er spent på om det blir gaver. Denne uken kunne vi svare at vi skulle ha siste dag på fredag, og det viste på oppmøte at barna hadde fått det med seg.

40 barn satt forventningsfulle og ventet på avskjedsgaven. Til stor begeistring fikk alle hvert sitt kinderegg og en juice. I tillegg hadde vi til stor begeistring kjøpt inn flere baller, spill og skole materiale som ble tatt i bruk med det samme. Det ble også tid til en siste runde «Haien kommer» som vi har lært dem og de nå aldri ser ut til å få nok av. Før vi måtte dra fikk vi vært litt mer sammen med barna fra gruppen og vår og fikk sneket en gode klem fra hver av dem. Det ble en fin avslutning på oppholdet i slummen og vi hadde begge klump i halsen og tårer i øyekroken da vi så barna løpe etter bilen og vinke da vi dro.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

---

Så til det vanskeligste, hva føler vi nå? Spørsmålet som vi innledet med å si at vi ikke helt har svaret på enda. Vi er uansett sikre på at dette har vært en utrolig givende erfaring som vi aldri ville vært for uten, selv om det har vært vanskelig. Det har vært krevende å by så pass mye på seg selv, men sammenlignet med hvordan det nå følelsen å ha dratt fra barna var det ingenting. Barna har gitt oss ubeskrivelig mye og det er nesten skummelt å oppleve hvor knyttet man kan bli til noen på så kort tid.

Vi føler absolutt at arbeidet vi og de ander frivillige har gjort her i India er viktig for barna. Det er kanskje ikke så mye man får gjort på bare et par uker, men det at det stadig kommer nye frivillige som bygge videre på det barna har lært tidligere, kan på lang sikt virkelig utgjøre en stor forskjell for disse barna og deres fremtid.

Her kunne vi ha avsluttet innlegget, men da ville det ikke vært en ærlig beskrivelse av følelsen vi sitter igjen med nå. Ja, det kjennes godt ut å bidra til å gjøre en forskjell, men det føles på langt nær ut som vi har gjort nok. Det kjennes vondt og urettferdig at de herlige barna er født inn i de vanskelige forholdene de lever i. Faktumet som gjør det enda verre er at de er så ufattelig mange andre barn som har det slik som Sumith, Lakshmi, Adhi og de andre, i tillegg til at mange faktisk har det mye verre. Den umenneskelige situasjonen i Aleppo og barn som nå dør hvert tiende minutt i Jemen er bare noen av mange grusomme eksempler. Vi vet godt at det ikke er konstruktivt å tenke slik, men akkurat nå er det vanskelig å la vær.