Første møte med nattbuss i India

Det første som måtte ordnes før turen til Hampi forrige helg var bussbilletter. Dette skulle vise seg å bli vanskeligere enn vi trodde. Problemer med nettsiden og dårlig internett, gjorde at vi til slutt bestemte vi oss for å dra til sentrum for å kjøpe billettene direkte fra kontoret.

I billettskranken møtte vi en hjelpsom mann som jobbet for busselskapet Paulo. Han tok noen telefoner og klarte etter hvert å ordne 8 tur-retur plasser på en «sleeping bus» fra Goa til Hampi. Hver billett fikk vi for den nette sum av 1800 rupi, som tilsvarer litt over 200 kr. Vi fikk beskjed at vi skulle møte utenfor kontoret på fredag klokken 18.15 og at bussen skulle gå klokken 19.00.

Turen startet bra. Vi møtte opp i god tid og bussen dukket opp klokken 19 som avtalt. Til forskjell fra flere av bussen vi har sett i India, så Paulo-bussen moderne og fin ut. Vi fant oss til rette på plassen vi var blitt tildelt og var klar for tur. Etter kun to stopp ble vi der i mot fortalt at vi hadde feil plasser og måtte flytte. Vi protesterte ikke, men forstod ikke helt hvorfor, spesielt ikke da flere av de opprinnelige plassene vår var tomme hele resten av turen!?

Fenomenet «sleeping bus» var nytt for oss og vi ble positivt overrasket da det viste seg at det faktisk var senger på bussen. Vi fikk tildelt en dobbeltseng som var både bredere og betydelig mykere en sengen vi har i Goa. Det var bare et problem, hele sengen beveget på seg (naturlig nok når man er på buss), det føltes noen ganger ut som vi skled ut av sengen i en litt krapp sving. Vi fant derfor fort ut at det beste var å ligge på ryggen eller magen. Med unntak av et matstopp og et toalettstopp kjørte bussen hele natten. Etter omstendighetene fikk vi overraskende mye søvn og var derfor ganske uthvilt da vi ankom Hampi tidlig lørdag morgen.

Vi skal innrømme at vi hadde gruet oss litt til å ta buss en hel natt på buss, men etter den vellykkede turen til Hampi var vi ved mye bedre mot før hjemturen på søndagen. Lite visste vi at den skulle bli en helt annen opplevelse. Vi møtte igjen opp 45 minutter før avgang og fikk beskjed om at billetten var ok og at bussen var i rute. Bussen dukket riktig nok opp når den skulle, men selv om vi stod først i køen og hadde riktig billetter fikk vi beskjed om å vente. Når alle andre var gått ombord sa sjåføren at vi egentlig skulle vært på en annen buss og at vi derfor måtte bytte buss etter 10 minutters kjøring til et annet sted. Jaha?

10 minutter skulle fort få ny betydning de neste timene. Etter 1 time med utallige telefoner og diskusjoner mellom bussjåførene og en som var der fra Paulo, startet endelig bussen som skulle ta oss de 10 minuttene til neste buss. Etter 25 minutters kjøring var vi redd for at de hadde glemt oss og måtte vi spørre hvor lenge det var igjen. Vi fikk da igjen beskjed om 10 minutter. 5 minutter sener stoppet bussen og vi var fremme. Mange i India er ikke er like stødige på engelsken og vi lærte nå at 10 minutter altså kunne vært alt fra 5-30 (kanskje 10 var det eneste tallet sjåføren kunne på engelsk?).

Vi steg av bussen, klar for å endelig komme oss på riktig buss og i sengene våre, men fikk da beskjed om at det var en time middagspause. På stoppet lå det kun en øde liten cafe og en annen buss var så vi ikke noe til, så vi ble rimelig bekymret for at de hadde tenkt å dumpe oss midt i ødemarken. Etter en time og et par telefoner til Paulo, dukket heldigvis den «rette bussen» opp. Vi forstod da at den andre bussen nok ikke turte dra fra oss før den nye bussen var kommet og derfor ville kjøpe seg litt tid med den tidlige middagspausen. Dette var naturlig nok til de andre passasjerenes store fortvilelse, da de nok ikke var innstilt på en times pause etter kun 25 minuttene av en 12 timers lang tur.

Hvor denne «rette» bussen kom fra er uvisst, men det viste seg (selvfølgelig) at den også skulle ha et matstopp, så da ble det enda mer venting. Sjåføren fra den første bussen forklarte at det bare var 10 minutters pause, noe som denne gangen viste seg å bli nærmere 45. Heldigvis var hvertfall plassene våre ledige og vi fikk legge oss til rette i sengene. Etter over tre timers forsinkelse var vi nå ekstremt klar for en "god" natt søvn på riktig buss.

Å få en god natt søvn ble ikke så lett. Veiene var ujevne, sjåføren var hard på gassen og elendig på giringen, og med et Aircontion-anlegg som må ha vært trimmet, kjentes det ut som en kald vinternatt hjemme i Norge. Klokken to på natten da vi endelig hadde sovnet ble vi brutalt vekket: "Change bus! Change bus!" Vi måtte bytte buss, igjen! Vi kom ut på et åpent område i ødemarken hvor det nå stod to busser som ble tømt for passasjerer. Vi ble dirigert inn i den andre bussen som etter 20 minutter startet å kjøre igjen. Hva i all verden det dreide seg om var vi for trøtte til å prøve å forstå. men det virket som om de flyttet passasjerer fra en buss til en annen. Ekte India-style?

Ny buss, nye muligheter. Turen videre viste seg heldigvis og bli bedre. Temperaturen var behagelig og sjåføren dyktig. Vi kom til slutt frem til Goa 3 timer forsinket. På tross av en lang natt klarte vi for det meste å holde humøret opp. Når vi trodde vi skulle bli forlatt i ødemarken visste vi ikke om vi skulle le eller gråte. Vi endte opp med å prøve å se det komiske i situasjonen og trøstet oss med at det ihvertfall både ble en interessant og minneverdig opplevelse fra India.

Tusen takk til Paulo for en fin tur.