Første uke i ny jobb - Frivillig arbeid i India

Første uke i ny jobb, og ikke minst nytt «yrke». Kleskoden er enkel; så lenge skuldre og knær er tildekket kan vi gå med hva som helst. Yrket var derimot mer utfordrende, og med minimal opplæring ble vi bokstavelig talt kastet ut i det.

De første to dagene som frivillige har vært mildt sagt innholdsrike. På formiddagen jobber vi i en barnehage og på ettermiddagen er vi i slummen. Formålet til de frivillige i begge prosjektene går i hovedsak ut på å undervise og aktivisere barna. Vi skulle i utgangspunktet bare jobbe på prosjekt for barna i slummen, men siden dette prosjektet kun gikk på ettermiddagen var vi veldig glad for å kunne kombinere det med barnehageprosjektet.

Tidlig i planleggingsfasen av reisen var vi enige om at vi ønsket å jobbe på prosjekter for barn. Flere har spurt oss om vi er lærere eller har tidligere erfaring med skoleundervisning. Det kan vi dessverre ikke skryte på oss. Vi er begge veldig glad i barn, men utover noen barnevaktoppdrag i ungdommen, har ingen av oss mer avansert erfaring fra dette «feltet». Grunnen til at vi likevel valgte dette området er at barn svært ofte er blant de som lider mest i fattigdom og vi ønsket dermed å gjøre en forskjell for dem.

I barnehagen hvor vi nå jobber er det totalt 8 barn. Familiene til barna har kommet fra nord-India til Goa for å få jobb. De bor i små skur og både fedrene og mødrene jobber lange dager med tungt anleggsarbeid. Foreldrene har ikke råd til å sende barna i barnehage, så hvis det ikke hadde vært for organisasjonen vi jobber for, ville barna tilbragt dagene med foreldrene sine på anleggsområdet. Vi får selv være vitne til dette når vi henter barna hver morgen. Noen av foreldrene stoler ikke på organisasjonen og har derfor barna med seg hele dagen på den langt fra sikrede arbeidsplassen.

Når vi henter barna for å ta dem med til barnehagen, kommer de løpende bort til bilen, smilende fra øre til øre. De fleste er tydelig vant til at det dukker opp nye frivillige da de slenger seg rundt halsen på oss og roper «good morning uncle» til Eivind og «good morning teacher» til meg. Barnehagen ligger ikke langt unna og det første som skal skje når vi kommer frem er morgenmeditasjon og bønn. Dette etterfølges av flere sanger og regler som barna har lært og synger sammen før hver enkelt blir bedt om å si alfabetet på engelsk og får forskjellig oppgaver. Vi ble imponerte over nivået til barna, til og med en gutt på 4 år ramset opp alfabetet uten å blinke. Når alle har hatt sin tur blir barna delt opp i grupper. Jeg har fått ansvar for de 4 eldste, med beskjed om hjelpe dem med lesing. Eivind tar av seg av de 4 yngste og lærer dem tall og farger. Med litt improvisasjon og rekvisitter som bøker og leker går det utrolig nok relativt bra. Etter undervisningen i barnehagen får barna lunsj og deretter blir det litt tid til lek før vi drar hjem til huset vårt for litt lunsj med de andre frivillige.

Etter lunsjpausen drar vi videre til slummen sammen med alle de andre frivillige. På en åpen slette i utkanten av hovedvei møtes 20-30 barn mellom 3-16 år hver ettermiddag. Barna her er i samme situasjon som de fra barnehagen hvor foreldrene er i Goa for å jobbe og bor i en liten slum like i nærheten. De eldste barna får gå på offentlig skole tidligere på dagen mens noen av de andre frivillige har tatt seg av de yngste. På ettermiddagen møtes alle barna for mer faglig påfyll etterfulgt av lek og moro. Vi har blitt fortalt at nivået på den offentlige skolen kan variere og at det derfor er viktig at barna får oppfølging og undervisning også etter skoletid. Fokuset her er også på engelskundervisning. Koordinatoren har forklart at de som blir gode i engelsk vil ha bedre forutsetning for å få seg en god jobb når de blir eldre.

Etter en fellessamling blir barna delt inn i grupper etter alder og kunnskapsnivå. Vi har fått ansvar for 5 barn i 5-6-års alderen som har litt ekstra behov. De sliter med konsentrasjonen og blir lett rastløse. Vi fikk en oppdatering på nivået og en forklaring på hva gruppen har lært tidligere. For gruppen vår er det nå grunnleggende læring av tall og alfabetet som står på dagsorden. Det virker som den største utfordringen for oss blir å få dem til å holde konsentrasjonen. På kveldstid jobber vi med å finne lærerike og spennende oppgaver som vil interessere dem.

Kontrasten fra vår egen oppvekst og forutsetningene vi har hatt i Norge, er nærmest ubegripelig. Selv om vi hadde forberedt oss på slike inntrykk må vi innrømme at vi ble satt ut da vi selv fikk se forholdene barna fra prosjektene levere i. Det er vanskelig å ta inn over seg og vi hadde nok ikke klart å distansere oss hvis det ikke var for gleden vi ser hos barna i tiden vi er sammen med dem. Det er også fint å vite at det finnes slike organisasjoner som vi jobber for nå som virkelig bidrar til å gjøre en forskjell for barn i slike situasjoner som kan gi dem en bedre fremtid.