En beskrivelse av en ubeskrivelig opplevelse

enreiseforlivet
17. nov. 2016
6 min lesing

Denne uken fikk vi endelig møte fadderbarnet vårt og familien hennes i Nepal. En opplevelse som nok ikke kan reflekteres ordentlig med ord, men vi får gjøre et forsøk på å gjengi dagene så godt som vi kan.

Dag 1.

Alarmen ringte klokken 06.00. Etter en natt med begrenset søvn lå vi begge og ventet på at det skulle bli morgen. Det er en merkelig å tenke på at man snart skal få møte noen for første gang når man egentlig føler at man kjenner dem litt fra før.

Fadderbarnet vårt Sarina blir 5 år på fredag, hun har tre søsken og foreldrene hennes er på vår alder. De bor i et lite hus og eier et lite stykke land hvor de blant annet dyrker grønnsaker. Dette og mye annet har vi fått informasjon om fra Plan da vi tidligere i år ble fadder for Sarina. Vi har vært fadder for Beja fra Kenya i 2 år og når vi bestemte oss får å legge ut på denne reisen ville vi gjerne bli fadder for enda et barn.

Etter å ha pakket sammen tingene vår forlot vi huset og den hyggelig lokale familien vi hadde bod hos de siste dagene. De lå enda og sov da vi dro men vi hadde heldigvis tatt farvel kvelden før. Anil (Plan representanten vi har hatt kontakt med i Nepal) hadde med seg en sjåfør og hentes oss i en stor Jeep. Vi var blitt fortalt at turen skulle ta rundt 4 timer på ganske ujevne veier. «Ganske» var et understatement, de som klager på vegene i Norge hadde hatt godt av en slik tur. Det som viste seg å bli en 5 timers tur var stort sett på smale grusveger i fjellene omringet av bratte stup. Sjåføren vår var heldigvis rutiner og hadde full kontroll så vi følte oss etter forholdene trygge. De ekstreme kjøreforholdene var definitivt verdt det da vi kom opp i høyden og kunne nyte det nydelige landskapet. På det høyeste var vi oppe på 2200 meter og kunne ved flere anledninger skimte Himalaya i horisonten.

Etter et kort stopp med te, en matbit og gavehandel til barna fortsatt vi turen mot Makwanpur som er området hvor Sarina og familien hennes bor. Det ble mer og mer øde for hver kilometer vi kjørte. Det siste stykket kjørte vi på noe som nok ikke en gang kan kalles en vei. Vi var både spente og litt nervøse da Jeepen stoppet og vi fikk beskjed om at vi var fremme. Vi ble møtt av faren til Sarina som tok oss med opp til et lite trehus som var hjemmet til firebarnsfamilien. Rundt huset var det faktisk ganske idyllisk med frodige jorder og familiens 8 små geiter som løp fornøyde omkring. Vi fikk hilse på moren til Sarina og hennes yngste bror mens faren hentet Sarina og de andre søsknene på skolen. Et par av naboen var også møtt opp for å få med seg hva som foregikk.

Etter et par minutter kom hun endelig, en liten herlig jente i flott blå skoleuniform. Vi kunne se at hun også var litt nervøs og at hun naturlig nok kanskje ikke helt forstod hva som foregikk. Anil hjalp oss og oversette og det tok heldigvis ikke lang tid før hun turte å snakke og leke med oss. Vi hadde etter tips fra Plan tatt med en kalender med bilder av Norge. Det viste seg å være en fin måte å bryte isen på. Gaven vi hadde med slo også godt an. Av klær, ballonger, bilder, godteri og skrivesaker var det nok ballongen og godteriet som viste seg og bli mest populært. Vi hadde også med et smykke som datteren til en venninne hadde sendt med fra Norge. Vi viste Sarina bilde av jenta og hun ville ha på seg smykket med en gang.

Før vi fikk komme inn i huset var det tid for tradisjonelle velkomsten som innebærer overlevering av blomsterkranser og rødmaling (tikka) i pannen. Menneskene i Nepal er utrolig gjestfrie og denne velkomsten blir gjort for å velsigne gjestene. Faren til Sarina viste oss rundt i huset som bestod av en dobbeltseng, en hjemmesnekret vugge og en liten kjøkkenkrok. På loftet oppbevart de mais og chili innhøstet fra jordene sine. Sarina og søsknene fulgte spent med på omvisingen og var klar for å leke da vi kom ut. Vi ble fortalt at Plan hadde støttet familien med flere husholdningsartikler samt skoleutstyr til alle barna. Faren til Sarina viste også frem et dokument som var beviset på at Sarina har Plan-fadder. Anil forklarte at dette ville sikre dem hjelp hvis noen i familien ble alvorlig syke eller skadet.

Etter en liten stund var det tid for å besøke den lokale skolen som kun lå et par hundremeter fra huset til Sarina. Her ble vi også tatt imot på en måte som fikk oss til å føle at vi var kongelige. Vi møte først rektoren, inspektøren og de andre lærerne. De fortalte at skolen hadde vært der i nesten 30 år og at de nå hadde over 100 elever og at barn i Nepal går på skolen fra 10.00 – 15.00 alle dager bortsett fra lørdager. Vi fikk også besøke hvert av klasserommene hvor barna hadde forberedt en sang og delte ut flere blomsterkranser. Før omvisingen var omme hadde vi et par kilo blomster hver rundt halsen. Sarina var i førskoleklassen og viste oss den flotte skolesekken og skriveboken sin. I de andre klassene foregikk det blant annet engelsk, matte og geografi undervisning.

Etter en times tid på skolen fortalte Anil at vi måtte dra. Tiden hadde gått alt for fort og vi skulle gjerne hatt mer tid med Sarina og familien hennes. Vi gikk bort for å ta farvel med Sarina som satt utenfor klasserommet. Da vi tok opp mobilen for å ta et siste bilde kom mange av de andre barna løpende for å bli med. De fulgte oss helt til porten og vinket da vi kjørte av gårde. Det hadde vært en utrolig fin dag full av inntrykk og opplevelser men vi kjente begge på at det var litt trist å dra fra familien allerede.

Dag 2

Siden vi viste så stor interesse for arbeidet til Plan hadde Anil ordnet med en rekke stopp på vei tilbake til Kathmandu. Det var imponerende å se hvor stor tilstedeværelse Plan hadde i området. Det gikk ikke mange minutter mellom hver gang Anil kunne peke ut en skole, et prosjekt, et senter, en vanntank eller en vei som Plan hadde vært med å etablert.

Vi fikk blant annet besøke et kvinnesenter som jobbet med opplæring, kursing og støtte til lokalbefolkningen for å hjelpe dem å få innvilget og administrere egne lån. Selvstendighet for kvinner har høyt fokus for Plan i Nepal og de har etablert en rekke slike tiltak over hele landet. Vi fikk også se flere skoler som Plan har bygget og fikk besøke en midlertidig skole de hadde satt opp etter det massive jordskjelvet som rammet Nepal 2015. Tilslutt fikk vi besøke et læringssenter og en fødeklinikk som Plan har vært med på å etablere.

Det var spesielt fint å høre hvordan Plan jobbet med «hjelp til selv hjelp» og det var tydelig at dette hadde et stort fokus. Vi kjørte blant annet gjennom en dal hvor Plan for over 10 år siden hadde hjulpet rundt 20 familier å komme i gang med jordbruk. Her hadde Plan tilrettelagt og gitt opplæring slik at familien nå selv driftet og levde av inntektene. Vi fikk også høre om et prosjekt hvor Plan sammen med regjeringen er i gang med å bygge 730 midlertidige hus til de fattigste familien. Her bruker de ingeniører som setter opp de første husene for å så lære opp lokalbefolkningen og hjelpe dem med å bygge resten.

De to dagen har vært en opplevelse for livet. Vi er utrolig imponerte og stolte over å være en del av det Plan har oppnådd og bidrar med i Nepal. Det var fantastiske og få møte Sarina og familien hennes og vi vil oppfordre alle som har fadderbarn til å vurdere fadderbesøk hvis dere har mulighet til det. Det fineste ved besøket var å se hvor lykkelig familien til Sarina og de andre vi har møtt ser ut til å være. Vi hadde fryktet at besøket kanskje skulle bli vanskelig og trist men sitter egentlig igjen med helt motsatt inntrykk. Barna vi har møtt får bo sammen med familiene sine, får gå på skolen, er sunne og friske, og viktigst av alt lykkelige. Det er veldig fint å kjenne på at vi som Planfadder bidra til dette.